Jeg har så utrolig mye frustrasjon inni meg nå, at ikke en gang de beste sangene på spotifylisten min kunne få meg i bedre humør. 

Jeg virkelig takler ikke folk som er late på jobb, lite service innstilte og som prøver å slippe unna alt av arbeidsoppgaver. Jeg har dessverre jobbet med slike folk flere ganger, og det er like frustrerende hver gang. Service på sykehuset kan sammenlignes litt med kundeservice på butikken. Du sier hei når du møter pasienten, møter problemstillingene deres med et smil og prøver å finne en så god løsning for dem som mulig. Om du ikke vet hvordan du skal løse det, burde du i det minste få kunden, eller pasienten, til å føle seg sett og til å føle at det er noen som bryr seg og tar dem på alvor. 

Jeg har møtt så mange mennesker i helsevesenet som absolutt ikke burde jobbe der. Det virker ikke som de kunne brydd seg mindre om hvordan pasientene har det. Så lenge de kan gjøre så lite jobb som mulig, og fortsatt får betalt, er de fornøyd. De møter alle med en dårlig attitude og gjør aldri det lille ekstra. “Jeg får ikke mer betalt for å ordne det problemet”, har jeg hørt. Da gjorde sykepleieren minimal innsats for å prøve å fikse problemet til en pasient. Etter kort tid fant hun ut at dette fikk noen andre ordne opp i, også gikk hun og tok seg en kaffe på vaktrommet. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har kun vært pasienten én gang på sykehus, og min erfaring er fantastisk. Jeg ble så utrolig godt tatt vare på og tenker tilbake på den tiden som noe veldig positivt. Jeg kan, derimot, se for meg hvordan det er å møte sånne mennesker som pasient. Du er allerede i en sårbar posisjon. Det er kanskje de menneskene som skal hjelpe deg å vaske deg på morgenen, eller mate deg til middag. Det er jo så viktig at de menneskene er hyggelige og snille for at pasienten skal føle seg trygg og komfortabel med alt det man ofte skal igjennom på sykehuset.

Det er ikke bare i helsevesenet at det finnes folk som virker som de gir blaffen i personene rundt seg.

Jeg husker spesielt en gang jeg handlet i en butikk for en stund siden. Jeg visste hvem hun som satt i kassa var, siden vi gikk på barneskole sammen, men kjente henne ikke. Da jeg nærmet meg kassen prøvde jeg å få øyekontakt med henne, slik jeg alltid gjør, uten hell. Hun tittet ned i kassa, registrerte varene mine, og snudde seg deretter 180 grader rundt for å snakke med en av kollegene sine. Jeg betalte og ventet for å si ha det. Hun tittet ikke på meg i det hele tatt. Jeg måtte til slutt bare gå derfra, uten å ha fått blikkontakt med henne en eneste gang i løpet av hele handelen. Jeg gikk ut med en så rar følelse, det føltes som jeg hadde stjålet noe siden jeg hadde gått igjennom uten å prate med henne en gang. 

Så lurer jeg på hvorfor noe velger å jobbe i yrker der du møter mennesker, hvis du hater det så mye at det går utover pasientenes, eller kundenes, opplevelser?! Er det fordi du ikke finner noe annet, og bare vil ha pengene? Jobber du i butikk eller et annet serviceyrker og med mennesker, så smiler du og hilser på kunden. Det er virkelig det minste du kan gjøre.

Det var en gang noen som argumenterte med at de møtte så mange sure kunder, så da gadd de ikke. Jeg mener at uansett hva kunden (eller pasienten) før meg gjorde, skal ikke det påvirke hvordan jeg blir behandlet. Alle kan ha en dårlig dag, men da får man legge det igjen i garderoben. Dine problemer er ikke mine, og med mindre du er en god venn, skal ikke dine problemer gå utover meg. Haha jepp, jeg føler meg som en 80 år gammel dame som klager på ungdommen, men det er bare så sykt frustrerende. Jeg forventer god kundebehandling om jeg så reiser på butikken rundt hjørnet, eller et luksushotell i New York. Og om du hater jobben din så mye, så får du finne deg en ny!

Og nå skal denne strenge tanten drikke resten av teen sin og roe ned 10 hakk.