Usminka fordi det siste jeg tenkte på da jeg forsov meg i dag tidlig var sminke

Hei fine folk!

Jeg har akkurat avtalt med Nora at vi skal trene i morgen. Det er lenge siden sist, men med en bryggende forkjølelse og vondt i foten, har andre ting stått høyere på lista over ting jeg måtte prioritere. 

Dagen i dag har bestått av ca akkurat det samme som de forrige dagene. Eneste forskjellen er at jeg laget middag til familien. Selvfølgelig er også jobbdagene forskjellige. Alle dagene er unike, men ikke alle er uforglemmelige. I dag var en sånn dag da jeg ble psykisk sliten. Jeg har jobbet 8 av 9 dager i det siste, så at jeg er sliten er kanskje ikke så rart. Det var også ting på jobben som gjorde meg sliten. Personer jeg har brukt mye tid og energi på. Vanskelige situasjoner om liv og død, som bare blir så reelle når man jobber på slike steder. 

Jeg synes det er rart hvordan jeg har gått 3 år på skole, vært i uendelig mange praksiser, men aldri hatt noe med døden å gjøre. Det har alltid vært så fjernt, og noe som har tilhørt de andre. I løpet av den korte tiden jeg har jobbet på den avdelingen jeg er nå, har jeg vært borte i flere slike situasjoner. Døden er et faktum, og det er noe jeg blir mer og mer bevisst på når jeg jobber så tett oppå det. 

I dag var en sånn dag som ikke kommer til å gå i glemmeboken med det først. Jeg har over den siste uken på jobb møtt et par som har gjort mye med meg. Deres situasjon har formet meg litt, og jeg kommer til å minnes dem lenge. Det er egentlig litt kjipt å bli så investert i en situasjon, i noen mennesker, som etterhvert bare forlater avdelingen også ser man dem aldri igjen. Jeg får mest sannsynlig aldri vite hvordan det går med dem. I de fleste tilfeller, hvor pasienten er inne en dag eller to og klarer seg mye selv, blir jeg ikke like følelsesmessig engasjert. Jeg bryr meg veldig mye om alle pasientene mine, men det er noen som sitter litt dypere enn andre. 

Det er 3 andre pasienter jeg har møtt under utdanningen min, som jeg husker spesielt godt. Jeg husker dem for motet deres, godheten deres, humoren og positiviteten. De var spesielle på en egen måte, og de formet meg ikke bare som sykepleier, men også som person. De har gitt meg latter, positivitet, men også bekymringer og dype samtaler. De har gitt meg en følelse av at min jobb er viktig, og at jeg faktisk gjør noe riktig. Det var 3, men er nå 4, pasienter på den listen. 4 pasienter som jeg for alltid kommer til å huske for det båndet jeg følte at vi hadde. 4 pasienter jeg kommer til å huske fordi de fikk meg til å gi alt. De ga meg muligheten til å kjempe for dem, muligheten til å gjøre en ordentlig forskjell. De har alle gitt meg forskjellige bilder av hva sykepleie handler om. 

Mest av alt har de gitt meg motivasjon til å fortsette å gjøre en god jobb, motivasjon til å kjempe for pasientene. De har vist meg at det er verdt det å bli investert i pasientene, ikke holde dem for langt unna hjerte. De har vist meg at jeg får så mye mer igjen for jobben jeg gjør, da.