Før økta i går, var det lenge siden forrige gang jeg gikk inn på et treningssenter. I dag har jeg fått kjenne på det. Smerten har vært så sterk at jeg har gruet meg til å gå i trapper eller sette meg ned. Ja, annet enn å sette seg så er jo det å reise seg opp igjen etter 20 min en enda større prøvelse. La oss bare ikke snakket om å sette seg ned på do…

Min første jobb, som 16-åring, var på et treningssenter. I den bransjen ble jeg i mange år, og det er først det siste året at jeg har ønsket å trekke meg mer og mer ut. Med 80% som sykepleier har det blitt litt vanskelig å få det til å gå opp i opp.

For et par år siden kom jeg til å snakke med en kunde som var på vei ut etter endt treningsøkt. Han sa noe som virkelig satt seg. Jeg vet at jeg har nevnt dette på bloggen tidligere, så om du har vært innom titt og ofte siden starten, så er det ikke helt umulig at du har lest dette før. Han sa i hvert fall “jeg teller hvor hard treningsøkten var, på hvor mange hender jeg trenger”. Jeg så på han med et undrende blikk “javel…?”. Han smilte, og rett før han gikk ut døren snudde han seg og sa “hvor mange hender jeg trenger for å komme meg på do dagen etter”.

Vi har vel alle vært der en gang. Musklene brenner så det kjennes ut som du står midt i livets hardeste treningsøkt, når økta egentlig var ferdig i går og alt du gjør er å plukke opp den forbanna telefonen som datt i gulvet. Jeg skal ikke for sikkert si at alle kjenner til det, men jeg vet at mange der ute vet hva jeg snakker om. Det er ganske fælt… Det er en positiv smerte, men at den er positiv endrer ikke det faktum at den er uendelig vond.

I dag har vært en dag hvor jeg trengte to hender (om noen skulle lure). Å komme seg opp av sofaen, eller ned på toalettet, har vært hardt nok. Å komme seg ut av sengen er et helt eget kapittel. Hadde jeg nå bare i hvert fall kunne trøste meg med at smerten er bedre i morgen… sannsynligheten for det er nok, dessverre, liten. I stedet får jeg prise meg lykkelig over at kroppen min fungerer som den skal og at jeg faktisk klarer å gjennomføre en hard treningsøkt, det er det ikke alle som kan. Ryggoperasjonen jeg hadde i 2017 skal jeg for alltid bære med meg som en “reminder”. Den endret livet mitt, og å gå tilbake til tiden før den hadde vært en utrolig stort nederlag. Fra nå av må jeg prøve å passe på å i hvert fall opprettholde aktivitetsnivået så jeg slipper å gå igjennom en dag som denne igjen. Haha for dette orker jeg ikke å gjøre en gang til i løpet av dette året.