Jeg bare elsker sånn vær som det her! Det blåser, er overskyet og regner. Skikkelig koselig innevær, hvor det frister mest å ligge under et teppe, med en kopp te og Harry Potter boka. Men sånn blir det ikke i dag. I dag er det ny opplæringsvakt på sykehuset, kveldsvakt for første gang. Det er nok like greit at jeg ikke får muligheten til å bare ligge inne, kjenner meg selv godt nok til å vite hvis ikke jeg hadde hatt noen planer hadde jeg ikke gjort noe heller. Får veldig lite ut av sånne dager.
Det blir spennende å se hvordan en kveldsvakt er i forhold til dagvakter. Det var ganske greit med folk på jobb på dagen i går, da var det mange å spørre hvis man trengte det. I kveld er det nok litt færre på jobb, så da blir det mer på oss! Forhåpentligvis får jeg litt mer ansvar i dag, må lære meg dette før jeg plutselig står der alene!
Håper dere koser dere inne med dette herlige været.
Andre dag på jobben var ikke noe dårligere enn første. Faktisk så har i dag vært enda bedre enn i går. Nå skal ikke jeg lage noen dagbok over hver eneste jobbdag, men det føles bare så fantastisk å være i en jobb jeg liker så mye. Alle menneskene der, nesten alle i hvert fall, er så snille og gode. Jeg føler jeg kommer godt overens med alle, og da jeg og hu ene løp ned trappen for å prøve og komme ned til garderobene, før de som tok heisen kom dit, følte jeg at jeg hadde jobbet der myye lenger enn to dager.
Jeg tror alle arbeidsplasser har den positivt negative personen, min er intet unntak. Den personen som sier mye dritt og er negativ, men sier det med latter og prøver å skjule det som tull. Da jeg fortalte denne personen hvor mye jeg gledet meg til å begynne å jobbe der for ordentlig, fikk jeg bare negativt ladde tilbakemeldinger som ble sagt med et smil. Indirekte, og direkte, fortalte hun hvor mye stress det er og hvor fæle pasientene er. Det lå som en undertone at jeg absolutt ikke trengte å glede meg så mye, men det tok jeg ikke til meg. Hun får tenke hva hun vil, også kan jeg lage mine egne oppfatninger etterhvert som jeg blir kjent med hva jobben innebærer. Jeg har jobbet flere steder hvor jeg kun har sittet og stirret i veggen, siden jeg var 16. Jeg vet hva det vil si å ha late dager på jobb, og jeg hater det. Jeg virkelig misliker å sitte der, halvsove og skrolle gjennom Instagram for 10. gang på fem minutter. Det var veldig praktisk i bachelortiden, da fikk jeg mye tid til å skrive på jobb, men nå ønsker jeg noe mer. Jeg ønsker meg spennende oppgaver, som jeg kan være engasjert i og som jeg kan bruke hodet mitt til. Det føler jeg at jeg kan få her. Jeg blir utrolig sliten på slutten av dagen, og har mest lyst til å sove når jeg kommer hjem, men jeg føler virkelig at jeg har gjort noe bra, og den følelsen er veldig god.
Sykepleieren jeg gikk med i dag, prøvde ved flere anledninger og beklage for at det hadde vært en stressende dag og at det hadde vært så rotete. Jeg fortalte henne like mange ganger at det gjorde absolutt ingenting. Jeg syntes det var kjempe spennende og lærerikt å følge med på hvordan hun jobbet. Det var bra å se hvordan hun prioriterte de forskjellige tingene som måtte gjøres i løpet av dagen, og midt oppi alt dette var hun veldig åpen for at jeg kunne stille spørsmål. Jeg fikk virkelig kjenne på hvordan en dag med stress kan være, og jeg må bare si at jeg elsket det! Selvfølgelig er det mye som skjer, og jeg kommer til å være både stresset og til tider kommer jeg sikkert til å føle at jeg ikke duger til jobben, men jeg vet at jeg kommer til å få så mye igjen for det til slutt. Jobben min som sykepleier er så innmari viktig, og den følelsen jeg fikk i dag da vi gikk rundt til de ulike pasientene. Da vi hjalp pårørende som trengte opplæring i noen apparater, og bestilte taxi hjem for en annen pasient som skulle hjem, da følte jeg meg nyttig. Jeg følte at jeg hjalp noen, og for første gang kjente jeg at jeg virkelig elsket yrket mitt og at jeg er så takknemlig for at jeg valgte sykepleier. Jeg gruer meg ikke lenger til å stå med ansvaret, slik som jeg har gjort siden år 1. Nå bare gleder jeg meg til det jeg møter fremover. Ja, det blir sene kvelder, lange netter, og stressende dager, men det er så viktig og det er så interessant. Jeg gleder meg allerede til i morgen, og til jeg kan begynne å få enda mer ansvar. Åååh så deilig det er å føle det sånn her!
Første dag på jobb var helt fantastisk! Det er morsomt, for som student var jeg aldri spesielt interessert i å lese meg opp eller gå utenfor komfortsonen min. Jeg ville gjerne utføre det praktiske arbeidet, men så fort det kom prosedyrer jeg ikke kunne, trakk jeg meg tilbake. Da jeg fikk spørsmål om jeg ville prøve, sa jeg alltid at jeg ville se først hvordan det ble gjort. Det endte opp med at jeg ikke har prøvd ut alle prosedyrene som jeg skulle ønske jeg hadde gjort. Jeg leste meg heller aldri opp på noen ting før jeg begynte i noen av praksisene, og var sjeldent mer forberedt enn at jeg hadde gjort det absolutt mest nødvendige kvelden før. Ikke misforstå, jeg jobbet med eksamener og skolearbeid, men akkurat i praksisene syntes jeg det var vanskelig å jobbe med skole ved siden av. I dag har jeg derimot kommet hjem fra jobb, og ønsket å lære mer. Jeg ønsker å ta frem skolebøkene og lese på sykepleie til pasienter med lungesykdommer. Jeg satt til og med i forigårs og leste igjennom anatomien på lungene og hjertet, slik at jeg skulle være bedre forberedt. Det har jeg aldri gjort før, i hvert fall ikke bare fordi jeg ønsket.
Jeg tror nesten aldri jeg har vært så engasjert i noe før, som det jeg er nå, og det er en herlig følelse. Jeg gleder meg genuint til jobb i morgen, og til å utvikle meg som sykepleier på denne avdelingen. Det kan godt hende jeg kommer hjem i morgen og bare føler håpløsheten tar over. Det kan godt hende at jeg får lyst til å gråte og lurer på hvordan i all verden jeg skal klare det. Men akkurat nå, slik som jeg føler her jeg sitter og skriver, føler jeg meg så glad og full av håp. Ingenting kjennes umulig, og jeg føler at alt kommer til å ordne seg uansett. Så håper jeg bare jeg sitter igjen med den følelsen etter jobb i morgen også. Det er i allefall en helt fantastisk følelse akkurat nå, så jeg nyter den mens den er der.
Ååååh jeg kan virkelig ikke tro det, nå er skolen offisielt over!
I dag hadde vi avslutningsseremoni for sykepleierne, over 600 sykepleiere som ble ferdig i dag(heldigvis var ikke alle på vår seremoni). Altså, hvor har de siste 3 årene blitt av egentlig? Jeg husker fortsatt første gang jeg tok en pasient alene, det var ikke gøy. Jeg ante ikke hva jeg gjorde, var kjempe usikker på meg selv, og jeg tror det var hele 3 ganger jeg måtte gå fra pasienten for å felle noen tårer av frustrasjon. Nå står jeg her 3 år senere, og jeg vet veldig godt hvordan jeg skal utføre et stell. Det er selvfølgelig variabler på hver pasient, ingen mennesker er like, men det grunnleggende sitter godt. Jeg er mye sikrere på meg selv, og jeg føler at dette er noe jeg mestrer.
Ettersom jeg på lørdag kveld fortsatt ikke visste hva jeg skulle ha på i dag, sa jeg ut i frustrasjon i bursdagsselskapet: “det er ikke noen som tilfeldigvis har en bunad jeg kan låne på mandag?”. Det herligste svaret kom fra ei som var på besøk fra Trondheim, “jeg har ikke min, men mamma har en du sikkert kan få låne”. Herlighet så glad jeg ble! Eneste var at moren hennes både er lavere enn meg, og mindre, så det var absolutt ikke sikkert den passet. I går ettermiddag kjørte jeg bort for å prøvde den på, og all min flaks slo til- den passet! Jeg kan ikke tro hvor mye flaks jeg har hatt i det siste, og tenker bare at den før eller siden kommer til å ta slutt. For de som har sett “deadpool 2”, så føler jeg meg som hun som har flaks som superkraft. Det er så mange ting som har klaffet i det siste, og der jeg har følt at ting ordner seg, så har de faktisk gjort det også. Jeg søkte på én jobb for ca 2 uker siden, i morgen har jeg første dag. Jeg ante ikke hva jeg skulle ha på meg i dag og lørdag kveld fant jeg helt tilfeldig noen som hadde en bunad jeg kunne låne. Og mange flere småting i hverdagen som bare ordner seg.
Jeg tok tog til rådhuset, og følte meg veldig fin der jeg gikk gjennom Oslos gater i den nydelige drakten. Det er ikke tvil om at så fort jeg får råd, skal jeg kjøpe meg en bunad. Da blir det Telemarksbunad, for der er mamma fra og den synes jeg er så fin! Med bunaden på, og mange herlige jenter, har jeg smilt i hele dag. Jeg har kost meg så masse, men vet at mye av grunnen er jentene jeg var med. Uten dem hadde jeg mest sannsynlig blitt stående ganske alene, og da hadde dagen blitt husket helt annerledes.
Utenfor rådhuset tok vi først et felles bilde, før vi tok noen bilder alene. Mens vi stod der var det plutselig ei ropte navnet mitt, “Rebekka, kan du komme bort hit? Jeg vil ikke gjøre dette alene”. Hun var omringet av asiatere som ønsket å ta bilde både av henne, og med henne. Det må ha stått rundt 10 stykker der. Jeg og ei annen gikk bort, og det ble endte opp med å bli noe av det rareste som har skjedd på lenge. Det var til enhver tid fem stykker som tok bilder. Noen ville ta bilde med oss, andre av oss. De nærmest kranglet om hvem som skulle få stå i midten og tok hendene våre. Hun ene ville stage en high five, men det så nok mer ut som en klein arm i været som ikke hadde noe mål og mening. Jeg vet ikke hvor mange tilfeldige folk som sitter igjen med bilde av meg som smiler i bunaden, men jeg håper de ble fornøyd. Forhåpentligvis var det min inngang til å bli internasjonal kjendis…
Seremonien varte i ca to timer. Det var en del taler, og noen musikkinnslag, men den ble ikke så langtrukkent som jeg hadde fryktet. Det hjalp nok at jeg satt ved siden av Helene. Det var flere ganger jeg måtte holde igjen for å ikke le høyt, da hun kom med masse kommentarer underveis. Jeg er sikker på at alle rundt oss syntes vi var noen skikkelig irriterende drittunger, men jeg hadde det veldig gøy i hvert fall.
Vi gikk opp en og en på scenen og fikk en blomst hver, før vi gikk videre for å stelle oss i trappen. Hele dagen har jeg ikke hatt noen nerver, men idét jeg skulle opp på scenen, slo de inn. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg ble veldig bevisst hvordan jeg stod, gikk, og så ut, der jeg bevegde meg foran så mange mennesker for å hente rosen min. Jeg er bare glad jeg ikke falt eller snublet, selv om det også hadde gått bra. Jeg kom meg i hvert fall gjennom det hele, og står igjen med en rose og snart autorisasjon som sykepleier.
Etter vi hadde vært på rådhuset, dro vi på Aker brygge og spiste middag med familien, utrolig nydelig pasta carbonara, før vi bevegde oss hjemover. Nå sitter jeg i joggebukse og hettegenser, en stor kontrast til finstasen jeg hadde på tidligere, og det er ganske så digg! Jeg ble helt utslitt av denne dagen, så nå skal jeg slappe av med serie og resten av maten jeg ikke klarte å spise opp i stad, også prøve å legge meg tidlig før jeg begynner i ny jobb i morgen! Åååh som jeg gleder meg. Dette har virkelig vært en fantastisk dag, og en herlig avslutning som sykepleierstudent!
Været er foreløpig ganske bra, men det begynner å bli overskyet. Ettersom det er meldt regn senere i dag, og i morgen, så dro vi for å bade.
Jeg hadde planlagt å ikke gjøre noe hele dagen. En til dag inne med serier og lesing av “Harry Potter” var egentlig det som stod på planen. Da jeg fikk melding om jeg ville bli med å bade, kunne jeg derimot ikke si nei. Selv om jeg skal på ferie i juli, og får nok sol og hav da, må vi jo faktisk prøve å utnytte oss av det været som er nå. Det er ikke ofte vi har så deilige temperaturen i dette landet. Det var helt herlig å være ute litt, kjenne at jeg fikk noe ut av dagen. Vinden blåste varmt, i hvert fall varmere enn jeg er vant til, og vannet var “varmt”. Jeg har skjønt at jeg er veldig var på vanntemperatur, for der brystet mitt knøt seg fordi jeg var så kald, plasket de andre rundt lykkelige som glad laks. Det tok ganske lang tid for meg å få puste normalt, og da kan det faktisk ikke bare være jeg som er pysete, når kroppen reagerte sånn… Men det var utrolig koselig!
Etter å ha vært der en liten stund, dro vi tilbake igjen. Det var ikke lengste turen, men uansett deilig å komme meg litt ut. Jeg er også ganske fornøyd med at jeg faktisk badet, det skjer ikke så ofte…
I morgen er det avslutningsseremoni på skolen. Jeg har lenge ikke ant hva jeg skulle ha på meg, men nå ser det ut til at jeg kanskje kan få låne en bunad. Jeg skal prøve den litt senere i dag, men fy søren så glad jeg blir hvis den passer. Bunad er så utrolig fint, og jeg har bestemt meg for å kjøpe en selv når jeg får råd en gang. Krysser fingrene for at den passer!
Det gikk ikke så veldig hardt for seg i går, og jeg var hjemme rett etter klokken ett. En tredagers blir slitsom nok, om ikke jeg skal holde ut til kl. 5 hver natt, så det passet meg utmerket å komme hjem i rimelig tid. I dag har jeg egentlig lyst til å ta en rolig kveld hjemme, men det er bursdag som står på planen, og det må jeg jo være med på. Det er kjempe lenge siden jeg har sett hun som har bursdag, da hun bor i Trondheim, så jeg ser veldig frem til en gjenforening der. Det er flere av gjestene også som jeg ikke har sett på kjempe lenge. Jeg tror det kommer til å bli en veldig bra gjeng som samles i kveld. Flere av de som kommer gikk jeg på videregående med, og noen av dem har jeg bare møtt sånn 2-3 ganger de siste årene. Det er helt sykt å tenke på at det allerede er 3 år siden jeg gikk ut av videregående. Jeg har egentlig aldri følt meg veldig gammel. Jeg prøver å leve etter at du er ikke eldre enn du føler deg, så planen er å ikke vokse opp på en stund. Selv om jeg ikke gruer meg til bursdager og blir nedfor av å tenke på hvor gammel jeg er, er det fortsatt perioder hvor jeg kjenner på at tiden går fort, og jeg blir litt småstresset av det. På byen i går kjente vi det ganske greit.
Vi dro ut på et 18-års sted i Lillestrøm. Det var en spontantur, da vi ikke egentlig hadde planlagt å dra utpå starten av kvelden. Jeg har ikke vært ute i Lillestrøm, med unntak av én gang, på et år. Jeg drar alltid ut i Oslo, og i går skjønte jeg hvorfor. Lillestrøm er fint for å ta seg en øl og sitte ned. Kanskje til og med danse litt når det er god stemning. I går, derimot, var dansegulvet så og si tomt. Jeg telte 10 personer. Alle der så ut som de var mellom 15-18 år, og jeg har ikke vanskelig for å tro at flere av dem hadde kommet inn med falskt legg. En av de tingene jeg liker med å dra ut på byen, er å møte nye folk. I går var det ingen som det fristet å sette seg hos. Vi endte opp med å stikke og kjøpe mat en time etter vi kom, og dro deretter hjem. En tidlig kveld var uansett veldig fint, da det er rett på igjen i dag. Kvelden i går var alt i alt veldig bra, spesielt da vi satt ute og bare var oss tre. Å dra på byen er gøy, men noen ganger trenger man et avbrekk og en rolig kveld innimellom. Synes vi må ha flere sånne kvelder!
Etter i går, og hvordan det var å våkne opp i dag, vurderer jeg helt seriøst å slutte og drikke alkohol for en stund. Om jeg klarer å gjennomføre? Neppe, men jeg kan ikke la være å tenke på alle de negative konsekvensene det har for kroppen og psyken, spesielt slik som jeg har holdt på i det siste.
I det siste har det vært sjeldent jeg har våknet uten fyllesyke, etter å ha vært ute på byen. Jeg er kvalm, sliten og minner fra gårsdagen gir meg litt vondt i magen. Ikke at jeg pleier å gjøre noe spesielt dumt, men jeg føler at det alltid skjer noe i fylla som man helst skulle sett ikke fant sted. Det er flere samtaler jeg hadde med folk i går, som jeg håper de ikke husker i dag. Jeg har sendt snapper jeg ikke aner hva var, og da jeg sjekket gjennom meldinger bare håpet jeg at jeg ikke hadde sendt noe dumt. Det hadde jeg ikke.
Jeg tenker bare at når kroppen reagerer som den gjør etter en sånn kveld, så er det vel et ganske tydelig tegn på at det ikke er så lurt det vi holdet på med? Hadde jeg spist mat som hadde gjort meg kvalm, hadde jeg jo ikke spist det igjen. Hvorfor er det da sånn at selv om jeg blir dårlig dagen derpå, så er jeg rett på igjen uka etter? Spesielt for en som har litt psykiske utfordringer fra før, kan jeg ikke se for meg at å holde på sånn her er så lurt…
Jeg har vært på fester uten å drikke før. Jeg har alltid kost meg, men skal innrømme at jeg ofte koser meg litt ekstra, og prater med litt flere folk, hvis jeg har noe innabords. Jeg møter masse nye folk, og mange av de morsomme minnene jeg har fra fester, hadde aldri blitt noe av om ikke jeg drakk. Og på jentekvelder, slik som vi skal ha i kveld, er det jo veldig koselig å kunne nyte et par glass vin. sammen. Kanskje det er der løsningen ligger. Kanskje jeg bare må passe enda mer på hva jeg drikker, og hvor mye, så kan jeg slippe meg litt løs, samtidig som jeg slipper den forferdelig fylleangsten og kvalmen dagen etterpå.
Åhhh jeg vet ikke jeg. Det er vel sånne her tanker alle har dagen derpå, “Jeg skal aldri drikke igjen”. Det er også vanskelig å slutte da det er mer sosialt akseptert å drikke på fest, enn å ikke gjøre det. Mest sannsynlig kommer jeg ikke til å ende opp med å gjøre noen drastiske endringer, men det er i hvert fall verdt å ofre det en tanke. Og kanskje jeg en dag finner ut at det ikke er verdt det, og at jeg kan ha det like gøy uten. Det hadde i hvert fall vært digg å slippe dager som denne. For ikke å snakke om hvor mye dritt man spiser dagen derpå. Det er ingen tvil om at jeg hadde det gøy i går, men jeg vet ikke om det gjør helt opp for alt som følger dagen etter.
Nå har jeg brukt en hel dag på å spise konstant, og lese Harry Potter. Det har vært koselig, men snart må jeg gjøre meg klar for jentekveld hos Ella. Hun inviterte til vin og sushi, så det ser jeg frem til. Tror jeg bare har spist sushi 2 ganger siden jeg kom hjem fra Tanzania. Før jeg dro spiste jeg det en gang i uken. Så jeg ser veldig frem til i kveld.
Klokken er ett og jeg sitter fortsatt i sengen. Hadde det ikke vært for at jeg vet at mine fridager snart er over, så hadde jeg nok stresset litt mer med å komme meg ut. Men i dag kjennes det deilig å slappe av litt.
I natt hadde jeg for første gang på lenge, mareritt. Jeg bråvåknet rundt halv tre og var helt sikker på at hele familien min var drept. Tok ganske lang tid før bildene gikk ut av hodet mitt, og selv når jeg la meg igjen, hadde jeg en skikkelig ekkel følelse. Det føltes så virkelig, og er grunnen til at jeg våknet uthvilt i dag. Har heldigvis fri da, er ingenting som må gjøres og da er det greit om jeg er litt trøtt. Jeg kommer sikkert til å sove litt på dagen også. Det har jeg måttet gjøre de siste dagene, men husker ikke sist jeg var i en sånn periode. Mistenker at det er allergien sin skyld. Har sjekket pollenvarslingen, og gress har hatt veldig kraftig spredning, spesielt de siste tre dagene hvor jeg har sovet på dagen. Coincidence? I think not.
I kveld skal jeg på avslutningsfest med skolen. Forrige gang vi hadde det, var det kjempe gøy. Det var mange som møtte opp, og vi ble en stor gjeng med skikkelig bra stemning. Jeg har derfor store forventninger til i kveld. Uansett er det hva man gjør det til selv, så jeg skal ha det gøy, så får de andre gjøre det de har lyst til. Vi feirer egentlig at vi er ferdige på skolen, men siden jeg akkurat har fått ny jobb, legger jeg inn det i feiringen også. Synes hele denne perioden, og alt som har skjedd nå i det siste, er verdt å feires!
Disse dagene når jeg har hatt fri, har jeg blitt rastløs utover dagen. Da er det perfekt å vite at jeg har planer i kveld, og at jeg ikke trenger å sitte hjemme og lure på hva jeg skal finne på. Noe jeg derimot må lure på, er hva jeg skal ha på meg i kveld. Det har de siste dagene begynt å bli kaldere, så passer kanskje ikke med kjole når kvelden nærmer seg. Noe finner jeg uansett, ordner seg alltid!
Jeg håper virkelig det blir en vellykket kveld, for jeg er i hvert fall klar for å ha det gøy!
… Har du først lært det, glemmer du det ikke. I dag fikk jeg testet teorien i praksis. Ikke har jeg syklet på to år, og ikke har jeg jobbet på sykehjemmet på over et halvt år.
Jeg begynte vakten kl. 7:30, og hadde derfor god tid da jeg en time før, egentlig var ganske klar. Jeg surret litt rundt, sminket meg, laget mat og plutselig, uten at jeg skjønner hvordan, var klokken ti over syv. Jeg hadde ekstremt dårlig tid, og var visst ikke så klar som jeg trodde. Hvor flaut hadde det ikke vært å komme løpende inn 10 minutter for sent, første dag tilbake på et halvt år?. “Du kan jo sykle” sa mamma, og det var egentlig eneste måten å rekke det på, så da gjorde jeg det. Viste seg at hjulet på sykkelen ikke var pumpet siden i fjor sommer, kjedet var ikke oljet sikkert siden sykkelen ble kjøpt, og setet var lite og hardt. Sånn skikkelig hardt(Jeg endte opp med å gå halve veien hjem fordi det var så vondt å sitte på setet). Det er en av de skumleste turene jeg har hatt med sykkel siden jeg lærte å syke. Det skjedde ikke noe spesielt, jeg var bare skikkelig ute av trening. Rattet skalv hele veien, sykle uten en hånd var nesten umulig(da jeg måtte fjerne hår fra ansiktet), og jeg gikk av sykkelen for den minste dumpa eller ugjevnheten i veien. Jeg måtte stoppe sykkelen helt for å komme meg av og på, der jeg tidligere har gjort det i fart. Så “det er som å sykle” – nei, du glemmer aldri, men det er ikke bare lett å begynne igjen etter en lang pause. Så fort jeg kom ut av gata, angret jeg også på at jeg ikke hadde tatt på hjelm. Det hadde jeg rett og slett glemt da jeg plutselig fikk så dårlig tid, men har planer om å bli flinkere til det. Neste gang blir det hjelm.
Så var det jobben. Over et halvt år siden sist, men jeg følte at jeg visste hva jeg drev med. Det var deilig å jobbe med noe som føltes nyttig, ikke bare resepsjonen på et treningssenter, og jeg gleder meg bare enda mer til å begynne på sykehuset nå. Jeg brukte nok litt lang tid per pasient, men jeg hater å stresse når det kommer til stell. Jeg tror ikke det er mye pasientene setter mer pris på en å ha god tid, og gode samtaler, under stell uansett. Så jeg prøver å få det til så godt det lar seg gjøre.
Det ble i hvert fall en utrolig koselig dag på jobb, og det er deilig å komme hjem såpass tidlig at jeg fortsatt har ganske mye igjen av dagen. Pluss at jeg har mye bedre samvittighet for å ligge under teppet i sengen nå som jeg har gjort noe ordentlig bra og fornuftig, enn jeg hadde i går da jeg ikke gjorde annet.
Sånn her ligger jeg med Pcen i fanget, og vurderer å sove litt. Er helt utslitt haha! Hvordan skal det gå å begynne i full jobb og våkne så tidlig oftere?
Kjoleshopping er seriøst noe av det værste som finnes. Kan man egentlig kalle det shopping hvis man alltid kommer tomhendt hjem?
Jeg føler jeg har rundet senteret 4 ganger de siste 4 ukene. Først var det 17. mai, 2 runder for det, så var det konsert, en runde for det, og nå er det skoleavslutning. Til konserten skulle jeg ikke ha kjole da, men vi var innom absolutt alle klesbutikkene uansett.
Jeg er i tillegg elendig til å planlegge, så selvfølgelig begynner jeg med dette under en uke før jeg faktisk trenger det. Vanligvis er jeg ute dagen før, så nå har jeg egentlig kjempe god tid. Det hjelper derimot ikke når jeg ikke finner noen ting. Så spørsmålet rundt hva jeg skal ha på meg er like gjeldende som alltid, bare at nå er stresset litt tilstede også. Hvis noen har noen tips, så rop ut!
Planen videre er å titte på nettet etter kjoler som aldri hadde kommet frem tidsnok uansett om jeg hadde funnet noe, og synes synd på meg selv. Også ordner det seg alltid til slutt, og jeg finner garantert et eller annet i skapet som jeg kan bruke!
Så over til noe helt annet. I morgen skal jeg jobbe på sykehjemmet for første gang på et halvt år, så jeg gruer meg litt. Kjenner sikkert bare halvparten av pasientene som er der nå, og selv de som var der sist jeg jobbet, husker jeg sikkert ikke. Mest sannsynlig blir det også siste gang jeg jobber der. Jeg begynner i ny jobb på tirsdag, og får dermed nok å gjøre med den. Det er uansett sånn jeg vil ha det, gleder meg skikkelig mye til å begynne å jobbe på sykehuset! Blir litt kjipt å stå opp så tidlig hver dag, har vært ganske deilig å sove lenge, men å endelig ha en jobb jeg ønsker gjør opp for det. Og pengene som etterhvert kommer inn, blir ganske greie å ha de og.
