Akkurat nå er jeg hjemme hos mormor og morfar. Jeg har gått litt for meg selv på rommet, da jeg har en skikkelig intens hodepine. Noe av det mest irriterende som finnes, da det er vanskelig å konsentrere om noe annet når det står på som verst.
Tidligere i dag gikk vi tur opp på et fjell. Jeg hadde fått beskjed om at vi skulle til et hus hvor noe små (120cm høye) søstre hadde bodd. Det var visst litt bratt, men ikke så langt, for å komme dit. Jeg så for meg en 5-10 minutters koselig søndagstur, men jeg hadde undervurdert skikkelig. Det var både mye lengre, og mye brattere enn jeg hadde sett for meg. Utsikten på toppen var nydelig, men fy søren som jeg følte meg i dårlig form der jeg pustet og peset oppover. Jeg er veldig glad mormor på over 70 ble med. Hun har et problem med hjertet som gjør at hun fort blir andpusten. La oss bare si det sånn, jeg var ikke en av de som var utålmodige hver gang vi stoppet. Om noe, var jeg uendelig glad for de pausene. Jeg skyller på forkjølelsen og at det er derfor jeg er i dårlig form, men det har ingenting med det å gjøre. Jeg kunne gått den turen på en dag uten noe forkjølelse eller allergi, og jeg er sikker på at det hadde vært like ille.
Det er bare så magisk utsikt! Ser ut som et maleri!
Det var uansett veldig koselig, og fin kvalitetstid. Det er noe med at når man går på en sånn tur, må telefonene legges vekk. Du kan ikke gå med nesa nedi og tekste, da tryner du. Så telefonene kom bare opp helt på toppen for å ta bilder, og det synes jeg var helt greit. Det var virkelig like fint på toppen, som det jeg hadde blitt lovet. All svetten, og bein som skalv under min egen vekt, var verdt det for en så fin utsikt!
Etter turen dro vi en for å hilse på kusinen min. Jeg har ikke sett henne på lenge, så det var kjempe koselig å møte henne igjen. Hun studerer også til å bli sykepleier, og da blir det gjerne samtaeevner som kun passer seg sykepleiere imellom. Det er noe spesielt med det, jeg glemmer litt hva som er greit å snakke om rundt andre. Etter et par timer, dro vi tilbake til mormor og morfar for å spise middag. Det er helt sykt hvor slitne og sultene alle var. Maten tømtes på null og niks, og etterpå var det samtlige som måtte legge seg nedpå litt. Masse sol og frisk luft tar på…
Rundt her hvor mormor og morfar bor er det kun fjell, trær og åkre. Akkurat sånn idyllisk landskap man ser for seg at Norge har. Selv om jeg er skikkelig glad i å bo i byen, er det noe spesielt ved å komme hit. Alt er så rolig og fredelig, og de fleste bekymringer hjemme, blir liggende der. Det er som en liten eventyrverden her. Dette skal nyres skikkelig, helt til vi kommer hjem igjen i morgen. Hodepine, eller ei, dagen har vært skikkelig vellykket!
I går blogget jeg ikke, og det er en veldig god grunn til det.
Som sykepleierstudent har jeg vært med på mye. Jeg har vært med på at et nytt menneske kom til verden, og jeg har vært med på å fortelle foreldre at barnet deres i magen, ikke lever lenger. Jeg har sittet ved sengekanten og hatt samtaler om døden, og jeg har ledd og pratet med eldre damer om hvordan de hadde draget på gutta da de var yngre. Jeg har vært med å fortelle en jente at hun har en uhelbredelig sykdom, jeg har lekt med barn som går gjennom forferdelige behandlinger som gir store bivirkninger, og jeg har fortalt personer at de kommer til å bli helt bra igjen. Det er så mange forskjellige sider ved å være sykepleier. Både psykisk, men også fysisk. Vi fyller så mange flere jobber enn bare innenfor helse. En gang ble vi ringt på vakttelefonen for å prøve å fikse en ovn hjemme hos en pasient (vaktmester), jeg har vasket diverse ting fra gulv og tak (renholder), jeg har forberedt mat til 20 pasienter (kokk).
Det er noe med de opplevelsene man har som sykepleier, som man ikke nødvendigvis får ellers, som setter merke på deg som person. Jeg husker spesielt godt to pasienter fra min tid i praksis. En dame jeg hadde på sykehjemmet første året, og en mann jeg fulgte opp i psykiatrien andre året. Om det er noen som har gjort inntrykk på meg, så er det disse to. De ga med latter og glede, selv om de hadde alvorlige sykdommer. Jeg holdt hånden til han ene så lenge at svetten rant, men det brydde han seg ikke om. Han trengte at noen kunne holde hånden hans, og det var en ære for meg å kunne være den personen. Disse personene, som så veldig mange andre, har viste meg, og lærte meg, såå mye som jeg kommer til å ta med meg videre som sykepleier.
I går opplevde jeg noe som igjen lærte meg veldig mye, og som jeg for alltid kommer til å ta med meg. Jeg tror absolutt alle sykepleiere går gjennom det. Noen takler det kjempe bra første gangen, og reagerer ikke nevneverdig, andre takler det ikke så bra. Det er like mange forskjellige reaksjoner som det er mennesker, men det er allikevel noe spesielt med den første gangen. Man vet ikke hvordan man kommer til å reagere, og det er ingen måte å forberede seg. I går var jeg med på mitt første dødsfall. Jeg vet ikke hvor mye inn i detaljer jeg skal gå, for det er nok ikke så interessant for dere. Men det var en pasient jeg hadde vært med kvelden i forveien. Vi hadde gitt han smertelindrende hele kvelden, og var ganske fortvilet for det virket ikke som noe kunne gi han ro. Jeg brukte mye tid inne hos han den kvelden, og tenkte mye på han før jeg la meg den natten. Jeg visste at han ikke hadde så lenge igjen, men jeg hadde aldri trodd at det kom til å gå så fort. På morgenen hadde vi rapport, og vi brukte over halvparten på å prate om han. Han hadde blitt dårligere i løpet av kvelden, og pårørende var ringt. Vi diskuterte hvilke medisiner som ga best effekt, og jeg laget en liten plan i hodet på hva vi skulle gjøre utover dagen for at han skulle få det best mulig. Etter rapport gikk jeg inn til han for å sjekke at han hadde det bra. Da jeg tittet inn, fikk jeg hjertet i halsen. Jeg gikk bort til han, tok på brystet hans, men det var ingen bevegelse. Han pustet han ikke lenger.
Kroppen ga en umiddelbar reaksjon som jeg ikke hadde forventet. Hjertet hamret så fort som det nesten aldri har gjort før, jeg skalv, og det samme gjorde stemmen min. Jeg hentet de andre, og de ble med inn for å sjekke. De var enige med meg, det var ikke mer liv. Idet jeg kom ut fra rommet for andre gang, på få minutter, knakk jeg sammen.
En av de viktigste lærdommene jeg har fra skolen, er at det er lov å vise følelser selv om du er sykepleier. Det er lov å gråte, smile, føle seg trist og føle seg glad for, og med, pasientene. I går gråt jeg. Jeg tok det innover meg, kjente på følelsen, også tok jeg meg sammen og ble med på alt fra å stelle han og gjøre han klar for pårørende. Det var en utrolig verdig og fin prosess, som jeg er så takknemlig for at jeg fikk være med på. Jeg fikk være med fra å gi han medisiner kvelden før, og hele veien til livet tok slutt og han endelig fikk fred.
Jeg er så uendelig glad for at første gangen jeg opplevde noe sånt, var på den avdelingen jeg er nå, på den måten det skjedde. Jeg kunne virkelig ikke opplevd dette på noen bedre måte enn jeg gjorde. Det var veldig fredelig, familien var klar over hva som kom til å skje, og jeg følte virkelig at det var det beste for han. Avdelingen tok godt vare på meg, og jeg fikk ta del i en veldig fin og verdig måte å stelle den døde. Jeg er veldig takknemlig for at det ble en så fin avslutning for han, som det ble. Jeg er glad det ikke var en akutt situasjon, og jeg er glad jeg fikk lov til å føle på det jeg trengte.
Etter jeg kom hjem fra jobb i går, var jeg helt utslitt. Jeg dro ut og møtte de andre jentene for å feire at vi hadde fått tilbake bachelor og at vi endelig har fått autorisasjon, men tankene mine var ikke helt til stede. Jeg gikk igjennom morgenens hendelser så mange ganger i hodet at jeg ikke kan telle de, og jeg trengte virkelig hele dagen for å komme meg videre.
Nå har jeg lagt det litt bak meg. Det er en opplevelse som jeg alltid kommer til å ta med meg, og jeg lærte så mye av det, men nå er jeg tilbake til meg selv. Jeg har fått bearbeidet det, og det føles litt lettere å bære med seg.
Jeg skulle få låne bilen i dag, så jeg var forberedt på å hente den da jeg våknet. Planen var å gå til jobben til pappa, hente bilen, også kjøpe noe digg jeg kunne spise til frokost. Så 20 min etter jeg hadde våknet, var jeg på vei ut døren. Jeg hadde musikk på ørene, gikk ut døren, og der stod bilen. Det viste seg at pappa hadde latt bilen stå hjemme, slik at jeg ikke trengte å hente den. Jeg hadde kledd meg for å gå en tur, og var ganske mentalt forberedt på det, så da tok jeg heller en liten tur i nærområdet. Det var kjempe deilig å komme seg ut, og skikkelig digg er det å kjenne at forkjlelsen er på vei ut kroppen, og at jeg begynner å orke ting igjen. Selv om det var utrolig kjipt å være syk, er jeg glad det skjedde rett før helgen. Da fikk jeg masse tid til å komme meg på, og nå er jeg klar til jobb igjen ikveld.
Det er så gøy å være så glad for å jobbe. Jeg vet at jeg sier det hele tiden i det siste, men jeg har aldri kjent en sånn glede for jobbing før. Jeg ser fremtiden begynner å komme på plass, og alt jeg har bekymret meg for når det gjelder penger og leilighet, begynner å komme nærmere en løsning. Jeg tror også jeg blir ekstra for å ha en jobb jeg trives i, da jeg lenge har vært i en jeg mistrives en del. Jeg gruet meg til å dra eneste gang jeg skulle jobbe, og jeg tok bare vakter hvis jeg absolutt måtte. Jeg ønsket å slutte, men følte ikke jeg kunne. Det var den eneste jobben jeg hadde hatt som ga meg erfaring innenfor det yrket jeg hadde valgt. Jeg trengte erfaringen, og trodde at jeg kanskje kom til å føle det sånn uansett hvilken jobb jeg fikk innenfor yrket. Jeg var usikker på meg selv i den jobben, og følte meg ikke trygg på omgivelsene. Det er derfor ekstra deilig å ha en jobb jeg trives i nå. En jobb jeg ønsker å dra til, der jeg virkelig ønsker å bli god. Det er absolutt ikke bare for pengene sin skyld at jeg drar dit, og jeg ser frem til en sommer med 80% stilling.
Mange av vennene mine har hatt sommerjobber før, det har aldri jeg. Jeg har aldri jobbet noe særlig på sommeren, og hadde egentlig ikke tenkt til det nå heller. Jeg har aldri ønsket det, og da kjentes det helt feil å gjøre det. I år er det heldigvis helt annerledes. Jeg ønsker å jobbe i sommer, og vil egentlig ha så nærme 100% jeg kommer. Jeg tenker ikke på sommerferie slik jeg alltid har gjort, og jeg trenger ikke masse fri. Uansett er jeg glad jeg har tatt de valgene jeg har. Jeg er kjempe glad for at jeg ikke har tvunget meg selv til å ta sommerjobber da det ikke var det jeg ønsket. Jeg er så veldig fornøyd med at jeg har reist så mye som jeg har hatt, selv om jeg står igjen med mindre penger nå. Alle valgene jeg har tatt har ledet meg hit jeg er i dag, og jeg føler virkelig at alt kommer til å ordne seg. Jeg kjenner på meg selv at jeg ikke frykter fremtiden, jeg stresser ikke med hva som skal skje videre. Alt har gått som det skal så langt, alt har gått kjempe bra, og jeg er så fornøyd når jeg ser tilbake. Jeg angrer ikke på noen ting, om noe er jeg kjempe stolt over alle de valgene jeg har gjort og alt jeg har rukket å oppleve. De siste årene har vært preget av mye reising, nye opplevelser, glede og nysgjerrighet. Jeg er ikke helt ferdig med det, jeg tar bare en liten pause nå. Jeg ser fortsatt for meg mye reising i fremtiden. Jeg ser for meg at jeg får så mange nye opplevelser, og at jeg kommer til å møte kjempe interessante mennesker.
Jeg møter masse mennesker gjennom jobben blant annet. Hver gang jeg drar på jobb møter jeg mennesker som former meg og den jeg er, og som former meg som sykepleier. Jeg lærer noe nytt hele tiden, og det ser jeg frem til det neste året. Jeg ser frem til å møte enda flere av disse menneskene, gjøre noe nyttig, lære masse både faglig og om meg selv, og etterhvert kjøpe leilighet og starte “voksenlivet”. Jeg har så mange planer, de gjør meg så inspirert, og jeg kan ikke vente med å se hva fremtiden har i vente.
Og med disse tankene i bakhodet, stikker jeg på jobb. Jeg ser frem til og også i dag møte mennesker som kommer til å gi meg noe. Møte både kollegaer og pasienter som kommer til å forme meg, og til å lære enda litt mer og bli enda litt tryggere på meg selv som sykepleier.
Den følelsen av å gå ut av døren, og vite at jeg har en plan for kvelden, var helt fantastisk! Etter å nesten bare ha vært hjemme med sykdom i så mange dager, holdt jeg på å gå på veggen. Det minnet meg om den følelsen jeg hadde da jeg rett etter skolen var ferdig, ikke visste hva jeg skulle gjøre fremover. Jeg visste ikke om jeg kom til å få jobb, alle dagene var helt tomme, og jeg gledet meg skikkelig til å komme ut i jobb igjen. Sånn har jeg det nå. Selv om jobben på treningssenteret ikke er veldig interessant, og det nesten er helt tomt for medlemmer, har jeg i hvert fall et mål for dagen.
Jeg visste at det kom til å bli en rolig vakt, så jeg tok med PCen slik at jeg skulle ha noe å gjøre. Det er ikke vits i å gå rundt og rydde i rot som ikke er der. De tjeg selvfølgelig glemte var laderen til PCen.. Så da sitter jeg her, ser på at prosentene går forbi alt for fort, og håper det holdet i to timer til. Mobilladeren klarte jeg å ta med da, så det får bli løsningen om PCen bestemmer seg for å gå i svart.
Så nå skal jeg nyte to timer på jobb, før jeg skal hjem og legge meg. Jeg er så utrolig trøtt, sov veldig lite i natt også, men håper at siden jeg ikke har sovet på dagen, endelig kan få snudd døgnet tilbake til sånn som det skal være!
Formen er mye bedre i dag, hurra! Jeg har satt på en klesvask, redd opp sengen, og senere i dag skal jeg jobbe litt på treningssenteret. Det føles så utrolig deilig å være litt tilbake igjen. Formen er fortsatt ikke tilbake 100%, jeg fikk en puls på over 100 bare av å gå opp trappen her hjemme, men det ser mye lysere ut. Og ja, som sykepleier måtte jeg jo selvfølgelig måle pulsen da jeg kjente den dunke i hele kroppen da jeg la meg i sengen, den var 108.
Det eneste jeg klarer å tenke på i dag er hvor gjerne jeg vil reise til LA. Jeg har egentlig sett for meg et år uten noe reising, med unntak av de 3 ukene med familien i juli. Det blir kjempe rart å ikke skulle dra rundt i verden det neste året. Fra sommeren 2016 og til sommeren 2018 har jeg vært, som tidligere nevnt, på over 10 utenlandsreiser. Inkludert her er 4 kontinenter, og 10 ulike land. Så å gå fra det, til én ferie på et år, er en ganske drastisk endring. Det er en god grunn for at jeg ikke kan bruke så mye penger på reising da, så jeg skal vel fint komme meg igjennom det.
Jeg aner ikke hvor denne reiselysten kommer fra. Jeg har møtt mennesker som knapt har vært utenfor Norden, og som er kjempe happy med det. Folk som trives best i trygge omgivelser og som synes hytta noen ganger i året er å reise nok. Personer som ser på flyreiser som stress, og som absolutt aldri kunne tenkt seg å fly i 15 timer, kun for å tilbringe 1 uke i et annet land. Jeg respekterer disse personene, og tenker egentlig at de er veldig heldige. De har en ro som jeg mangler. De er fornøyd med sånn ting er, og ikke minst sparer de masse penger på det. Jeg er helt motsatt fra disse menneskene. Jeg har snart vært hjemme i 3 måneder fra en 3 måneders tur til Tanzania, og har allerede rukket enda en utenlandstur. For de fleste hadde det vært nok, de hadde ønsket å lande litt før de skulle videre, mens jeg kjenner på en intens trang til å reise mer. Aller helst skulle jeg satt meg på et fly i morgen, om så bare for noen dager, det er det jeg har aller mest lyst til nå. Jeg tror faktisk jeg helt seriøst kunne dratt en helgetur til California om jeg hadde hatt råd. Det hadde ikke spilt noen rolle at det tar så lang tid å komme dit, reisen er faktisk en del av pakken som jeg elsker.
Jeg elsker jobben jeg har nå, livet er generelt ganske bra, og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg har en slik trang til å komme meg bort. Jeg har ingen god grunn, bortsett fra at jeg kjenner det i alle beina i kroppen min. Sjelen min skriker etter å komme seg ut, oppleve noe, om jeg så må dra alene igjen. Men så må jeg prøve å puste litt, roe ned. Neste tur er om kun to uker, såpass skal jeg klare å vente. To uker i Spania, også en 5-dagers tur til London, før vi skal hjem igjen og jeg begynner å jobbe for fult.
Det jeg prøver å fokusere på nå som jeg kjenner trangen til å komme meg bort, er planene jeg har for fremtiden. Jeg har snakket med flere om å reise til LA neste sommer, og tenker at noen av de jeg prater med må jo finne tid i kalenderen, og penger i banken, så vi faktisk kan få det til. En to-tre ukers ferie, mye for å oppleve byen, en del for å finne ut hvor jeg kan bo senere. For etter jeg har kjøpt leilighet, tenker jeg å ta noen måneder i LA. Jeg har også her snakket med flere som sier de ønsker å bli med, men om jeg så må dra alene, gjør jeg det. Det er de tankene holder meg på jorden nå. De roer ned pulsen litt, og lar meg nyte øyeblikkene her hjemme. Det er så utrolig mye å se frem til. Hvor kjedelig hadde det ikke vært om alt skjedde på en gang, og det ikke var noe å jobbe frem mot?
Jeg kjeder meg så sinnsykt! Jeg skulle egentlig jobbe i natt, men det blir det ikke noe av. Ettersom jeg var litt usikker på hvor strenge de er på smitte, sendte jeg en melding til sjefen. Jeg forklarte situasjonen, at jeg ikke er helt i form, at det startet forrige torsdag, men at jeg fint kom meg igjennom vakten hvis jeg tok et par paracet. Jeg poengterte også at det sikkert er mindre pasienthåndtering på natten, slik at smitte kanskje ikke var et så stort problem. Hun skrev tilbake at det lureste sikkert var at jeg ble hjemme, og at vi heller kunne sette opp en annen dag for opplæring. Såå da ble det enda to dager hjemme uten å gjøre noen ting. Når jeg tar paracet er jeg i ganske god form, men smittefaren er der fortsatt. Da er det verst å være hjemme, når jeg ikke føler meg såå syk, men samtidig ikke er frisk.
Dette er såå kjedelig! Jeg hadde sett frem til å jobbe i natt. Selv om jeg hater at jeg blir så veldig trøtt på nattevakt, hadde jeg psykisk forberedt meg i hele dag. I tillegg virkelig koser meg på jobb, så det er ikke det verste stedet å tilbringe en våken natt. Jeg har også klart å snu døgnet, så i natt sovnet jeg ikke før nærmere halv fem. Tenkte at det kunne komme på plass igjen hvis jeg døgnet, men nå som jeg ikke skal det, er jeg redd det blir enda en søvnløs natt hvor jeg bare ligger og vrir meg. Dette er virkelig så kjipt! Men begynner heldigvis å bli litt bedre nå, Så på onsdag kveld kan jeg i hvert fall jobbe, og det gleder jeg meg til!
Da jeg våknet i dag tidlig følte jeg meg bittelitt bedre enn i går. Det lover godt for nattevakten jeg skal ha i morgen. Hele dagen i dag, og hele dagen i morgen til å komme meg på, kan kanskje føre til en ikke så altfor verst vakt i morgen natt.
Går for tiden rundt og ser litt smårusa ut, ettersom jeg ikke klarer å ha øynene åpne grunnet forkjølelsen.
Jeg hadde planlagt å ikke gjøre noe annet i dag, enn å fokusere på å bli frisk. Til min store glede begynte det til og med å regne, så dagen har vært ganske fin. Siden jeg nesten var alene hjemme i tillegg, fant jeg ut at jeg skulle sette på Harry Potter i stua. Alltid når jeg foreslår å se Harry Potter her hjemme, får jeg misfornøyde lyder tilbake. Jeg måtte derfor benytte anledningen nå som TVen var ledig, til å se på ting jeg aldri får gjort når det er folk hjemme. Broren min var hjemme da, men det var bare koselig, han ville faktisk se filmen med meg. Setter alltid pris på de gangene vi gjør noe, bare oss to.
Jeg leser den 5. boken i serien akkurat nå, så da tenkte jeg at det var gøy å se den femte filmen også. Jeg blir alltid like overrasket over hvor mye som ikke er tatt med. Ting jeg anser som viktig å ha med, har ofte blitt kuttet ut. De fleste sier at bøkene er bedre enn filmene, og jeg er helt enig. Det er skjer så mye mer i bøkene. Det er mer humor, og mange flere stories som går parallelt. Jeg forstår at det ikke passer seg å ha med alt i filmene, da de hadde blitt ekstremt rotete og vanskelig å følge med på, men jeg i hvert fall glad for at jeg leser bøkene ved siden av. Alle som bare har sett filmene, burde helt klart lese bøkene også. Det er nesten som to forskjellige historier.
Ca midt i filmen begynte det å tordne litt ute, og siden jeg blir ekstremt emosjonell når jeg er syk, felte jeg nesten en tåre fordi det var så perfekt. Sitte i stua under et teppe, overskyet og torden utenfor, Harry Potter på skjermen… I tillegg kunne jeg fortelle broren min som satt ved siden av meg, og som ikke har lest bøkene, alle de interessante faktaene (som kanskje ikke var så interessante for han) man får fra bøkene, men som ikke blir med i filmene. Om han faktisk ville høre dem eller ikke, vet jeg ikke. Han var i hvert fall høflig nok til å virke interessert, så da var jeg fornøyd. Det er ikke å anbefale å se de filmene med meg, om man ikke ønsker litt “behind the scenes” informasjon. Jeg er altfor engasjert til å kunne holde kjeft en hel film.
I sommer skal jeg til London, igjen, og akkurat som forrige gang jeg var der, er det utsolgt på harry potter tour. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det kan være utsolgt en måned i forveien! Det er kjempe trist, og noe jeg har såå innmari lyst til å gjøre igjen. Det er 4 år siden jeg var der sist, og jeg vet mye har endret seg siden da. Jeg vurderer å bare planlegge en tur i september, eller noe, og bestille allerede nå. Da får jeg kanskje tak i billetter billetter. Neste ledige er 13. august, altså om 2 måneder! Det er helt sinnsykt.
Nå blir det snart tacosøndag, andre gang vi har hatt taco denne uken, gleder meg allerede. Ha en fortreffelig søndag videre!
Hvordan noen, noen gang kan bli avhengig av nesespray? Jeg må sitte og psykisk forberede meg i flere minutter før jeg sprayer de ekle greiene opp i nesa. Jeg hater det inderlig at det er bare i de mest nødvendige situasjonen jeg gjør det, de gangene jeg ikke ser noen annen utvei. Jeg er egentlig litt småstolt av meg selv som brukte nesespray i dag, da jeg bare må bli kvitt denne tettheten så fort som mulig! Heldigvis hjelp det litt, så føles litt bedre etter det.
Hele dagen har gått til å ligge i sengen og se på “how I met your mother”. Jeg holder på å kjede meg i hjel, og føler jeg får liggesår snart. Selv om jeg sikkert burde holde sengen, og bare fokusere på å bli frisk, må jeg rett og slett komme meg ut og gjøre noe. Heldigvis for meg har Thea stelt i stand vors i kveld. Det blir nok rolig og alkoholfritt på meg i dag også, men jeg kommer meg i det minste ut litt. Får møtt litt flere mennesker enn de som bor under samme tak som meg, og selv de har jeg ikke sett så mye av i dag. Det er en kjempe bra gjeng som skal møtes, samme som i går, og jeg hadde det så gøy da at jeg ikke tviler på at det blir ilke bra i dag. Det spørs om jeg orker å bli med videre ut. Masse fulle mennesker stappet sammen, er ikke det som frister mest i dag, men så er det som oftest vorset som er morsomst uansett.
Dagen i går ikke helt som planlagt. Klokken elleve fant jeg og sykepleieren jeg fulgte ut at det beste var at jeg dro hjem. Jobbe på sykehus med mennesker som har nedsatt immunforsvar, og være syk samtidig, er ofte ikke en god kombinasjon. Siden jeg ikke hadde lyst til å stå ansvarlig for at noen ble mer syke enn de allerede var, skjønte jeg også at det lureste var og dra. Det var utrolig kjipt, for jeg hadde startet dagen skikkelig bra. Jeg hadde delt ut alle medisinene på egenhånd, og kjente at jeg begynte å få litt kontroll. Jeg var der i hvert fall halve dagen da, så noe klarte jeg å lære meg på den tiden.
Jeg kom hjem rundt halv tolv, spiste noe mat, også sov jeg i 4 timer. Jeg hadde jo egentlig tenkt å blogge da jeg kom hjem fra jobb, men det orket jeg rett og slett ikke. Det eneste jeg gjorde var å ligge i sengen og spiste paracet så fort det hadde gått lang nok tid fra forrige. I tillegg synes jeg synd på meg selv, noe som absolutt ikke bringer noe positivt med seg, og er heller ikke det lureste en gjør når en er syk. Men sånn som jeg har det nå, vondt i bihuler, ører, hodet og hals, klarer jeg liksom ikke helt å la være
Ella hadde invitert til byfest vors på kvelden, og selv om jeg visste at jeg måtte ta det rolig og ikke kunne drikke, syntes jeg det var hyggelig å dra en tur allikevel. Så etter å ha slappet av, spist litt mat, og tatt enda to paracet, dro jeg til henne. Sjelden har det vært så gøy å være edru på fest. Stemningen var helt i taket da jeg kom, og det var muligens enda morsommere å være edru enn full. Jeg koste meg såå mye, og da paraceten funket skikkelig, var det ingenting som stod i veien for at jeg også kunne ha en god fest. Jeg hadde med meg saft, den jeg pleier å blande sprit ut i til vanlig, og kanskje jeg fikk litt placebo av å kjenne den smaken. Jeg følte meg i hvert fall som om jeg var brisen utover kvelden, uten å ha drukket en dråpe alkohol.
Planen var å dra videre til byfesten, og få med oss “ABBA- the journey” konsert. Altså, ikke selveste ABBA, men en liten gruppe som synger sangene deres. Det var skikkelig god stemning. Vi møtte flere vi kjente der, og ble en liten gjeng som stod helt forrest ved scenen. Da de kjente sangene kom på, sang vi med. Det var ikke like kult med de sangene vi ikke kunne, men vi prøvde på vårt vis å synge med da og. Et og annet ord klarte vi i hvert fall å få med oss. Da “ABBA- the journey” hadde sunget i litt under en halvtime, og vi hadde stått der litt over en time, kjente jeg at jeg ble veldig sliten. Det ble plutselig veldig mye folk som dunket borti meg, og kroppen sa ifra at nå var det på tide å dra hjem. Det var litt kjipt å måtte dra så tidlig, men samtidig kjentes sengen ekstrem deilig ut da jeg kom hjem.
Det er virkelig så utrolig kjipt å bli syk denne helgen. Jeg har gledet meg til byfesten lenge, og selvfølgelig første dagen det er byfest, blir jeg dårlig. Det er vors igjen i kveld, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre enda. Formen i dag er ikke noe bedre enn i går, føler meg egentlig litt dårligere. Jeg har utrolig lyst til å dra i kveld, og kanskje jeg gjør som i går. Det var veldig gøy selv om jeg var edru Hvis jeg blir veldig mye bedre til i kveld, kan det også hende jeg tar meg et par glass vin. Det får uansett bli en vurderingssak til senere i dag, for sånn som jeg føler meg akkurat nå, er det eneste jeg kan tenke på at jeg vil se på serier, ligge i senga, og spise noe digg som potetgull og dipp. Matlysten er ikke helt på plass, og frokosten i dag var paracet og cola… Håpet er uansett oppe, og jeg krysser fingrene for at jeg blir bedre til i kveld!
Nesa er tett, halsen gjør vondt, bihulene gjør vondt, og ørene verker. Allergitabletten er tatt for en stund siden, og hadde det vært allergier skulle jeg ha fått effekt nå. Det ser dårlig ut. Det må bare være en kjapp løsning på dette, for det absolutt siste jeg har tid til er å bli syk. Den forkjølelsen som tydeligvis har kommet nå, må gå bort fort. Ikke kan jeg gå glipp av noen opplæringsvakter på sykehuset, og jeg har veldig lyst til å dra på byfestvorset Ella holder i kveld.
Jeg lagde meg en kopp te, tok to Paracet og gikk til bussen. Det holder det forhåpentligvis tilbake så jeg i hvert fall kommer meg gjennom dagen uten at det blir for jævlig. On the upside var bussjåføren i dag veldig hyggelig. Han smilte da jeg gikk på, og begynte ikke å kjøre før jeg hadde satt meg, så det gjorde alt litt bedre.
Min morgen har ikke vært den beste, og det er ikke de største forutsetninger for å bli en fantastisk dag, men jeg skal holde håpet oppe og krysse fingrene. Jeg gidder rett og slett ikke å være syk, så jeg skal følge rådet jeg fikk en gang: hvis du ikke vil være syk, og later som det ikke er der, så blir du frisk. Så da håper jeg han visste hva han pratet om og at før jobb er ferdig, er dette borte!
Håper ikke det er flere som har det sånn nå, og at alle får en fantastisk dag!
