9. gangen jeg setter meg på et fly i år. 11. hvis vi regner fra desember. Dette halvåret har bestått av mye reising, akkurat sånn jeg liker det.
I dag går turen til London, og som jeg gleder meg! Vi skal være der til fredag, så det blir 3 hele dager i den fantastiske byen.
Jeg gruer meg litt til å dra hjem igjen fra ferie. Det er da offisielt slutten på studenttilværelsen og starten på “voksenlivet”. Da kan jeg ikke reise 3-4 ganger i løpet av året lenger, fokuset blir jobb og sparing. Selvfølgelig kan jeg dra på sommerferie neste år, og kanskje en weekendtur en gang, men det blir ikke slik som det har vært. Selv om det er litt skummelt å tenke på alt som venter i fremtiden, er det veldig mye positivt og bra å se frem til.
Dagen i dag består av rydding, og reising. Det er ca en time til vi skal dra fra huset her, så en times kjøretur til flyplassen, og deretter et par timer på flyet. Vi kommer frem i kveld, ca halv åtte. Selv om jeg liker å reise, blir det veldig deilig å komme frem. Forhåpentligvis går flyturen fort, og kanskje jeg kan få inn et par timers søvn. Det hadde i hvert fall ikke gjort noe, ettersom det ble veldig lite søvn i natt.
Nå får jeg hjelpe til litt mer her, før vi reiser avgårde.
Jeg ser på bildene fra denne ferien og får en god følelse i hele meg. Det er så mange gode minner jeg kommer til å ta med meg videre. Dette har faktisk vært en av de beste feriene på lenge. Den har vært fylt med så mange gode stunder. Alt jeg kan huske fra disse to ukene er latter og god stemning. Vi har opplevd flere nye ting den siste uka enn vi har det siste året. Alle har fått litt av det de ønsket ut av denne ferien, det er i hvert fall ingen som har gitt uttrykk for noe annet.
Et annet godt minne jeg kommer til å ha fra denne ferien er at jeg for første gang begynte å tro på denne bloggen, og dermed også meg selv. Jeg har store drømmer og ambisjoner, men som det er med det meste – ingenting kommer gratis. Tidligere har jeg blogget kun for meg selv (og de 3 leserne jeg hadde). Jeg husker første gang jeg hadde 6 lesere og fikk sommerfugler i magen da jeg så det. Det var absolutt ingen jeg kjente som visste om bloggen den gangen, så alt kom fra andre. Det var noen som faktisk gadd å klikke seg inn her uten at jeg hadde bedt dem om det. Det var egentlig ganske kult.
Min inspirasjon til å dele denne med flere, var min venninne Thea. Hun laget en youtubekanal denne uken (link: her), og måten hun har reklamert for den og trodd på seg selv, har gitt meg styrke til å tro på meg. Dette er en hobby, men jeg ønsker, og håper, at det kan bli noe mer en dag. Det er utrolig gøy de gangene jeg får mange lesere, og jeg absolutt elsker de fine og positive kommentarene jeg får. Det gjør så utrolig mye med selvfølelsen, selvtilliten, og ønsket om å fortsette med dette.
Det som lenge har holdt meg tilbake er “hva kommer andre til å tenke?”. Vet du hva? En kan faktisk ikke leve livet sitt for andre, man må bare satse på det man ønsker uten å bry seg om hva andre kanskje tenker. Det har jeg lært nå. Jeg prøver å leve etter “those who mind don’t matter, and those who matter don’t mind”. Det er absolutt ingen andre som kommer til å gjøre jobben for at jeg skal få det jeg ønsker meg, det er det kun jeg som kan gjøre. Jeg vil derfor, fra nå av, bare kjøre på. Glem janteloven og alt det tullet der. Vi burde alle stole på at vi er gode nok, for det er vi virkelig. Alle er bra på hver sin måte, hvor enn klisjé det måtte være, og jeg skal fremover fokusere på mine positive sider – det burde alle gjøre. Jeg skal fokusere på det jeg ønsker, og jobber for å få det jeg vil.
Jeg vil også takke de som er innom her jevnlig, og de som er innom for første gang. Det er dere som gir meg inspirasjon til å fortsette dette. Tusen takk!
Så, med de tankene drar jeg ut på middag med familien min. Vi skal kose oss skikkelig masse og virkelig nyte denne siste kvelden sammen i Spania. Det hadde selvfølgelig vært enda bedre om broren min var her også, men han skal jobbe i morgen så da måtte han dra en dag tidligere herfra.
Håper alle får en fantastisk kveld, det skal i hvert fall jeg!
Denne uken har vært fylt med så mye bra at det er vanskelig å velge hva som har vært best. Vi har opplevd flere nye ting, og dratt mange nye steder, som vi aldri har gjort før. Her har jeg i hvert fall prøvd å oppsummere denne uken litt litt for dere.
Ukens Beste øyeblikk: Denne ukens beste øyeblikk må ha vært da jeg turte å ta vannsklia den siste halvtimen på badeland. Jeg hadde vært redd og ventet helt til siste mulighet før jeg turte, og det viste seg å være kjempe gøy! Neste gang tør jeg forhåpentligvis å gjøre det litt tidligere, slik at jeg kan få flere turer, for jeg har virkelig gått glipp av noe.
Ukens morsomste øyeblikk: På markedet nede ved stranden prøvde vi en VR-karusell. Selv om jeg var forberedt på at det kanskje kom til å bli litt kjipt, var det virkelig så gøy! Jeg glemte helt at vi satt på to stoler på asfalten i Spania, det føltes som vi kjørte karusell gjennom mørke grotter med skjelett overalt hvor en snudde seg. Stolene var som karusellseter, og bevegde seg etter hva man så på skjermen. Turen varte i litt over 2 min, og jeg lo seriøst hele tiden. Hadde så vondt i smilemusklene etter det. Virkelig noe av det kuleste jeg har gjort på en stund.
Ukens verste øyeblikk: Ukens verste øyeblikk, eller dag, må jo være i dag. Selv om det sikkert blir en veldig koselig og fin dag på stranden, er det trist å vite at vi skal reise i morgen. Vi skal videre til London, noe jeg gleder meg kjempe masse til, men disse to ukene har også vært helt fantastiske. I tillegg har broren min allerede dratt hjem, og huset kjennes ganske tomt. Det føles som noe mangler, og er absolutt ikke det samme uten han her.
Ukens beste måltid: Denne ukens beste måltid må jo være Sarita i går. Vi hadde planlagt å spise der en siste gang før vi dro hjem. Jeg har skrevet et eget innlegg om restauranten, som kanskje viser hvor godt jeg liker den. Maten var i hvert fall like fantastisk som forrige gang. Kunne jeg tatt med meg mat til resten av uken derfra, hadde jeg gjort den. Den restauranten er virkelig spesiell, skjønner ikke hvordan de klarer å holde det så godt over så lang tid.
Ukens påbegynte, men ikke gjennomførte, prosjekt: Så og si hver eneste dag her nede har jeg tenkt på å lage videoblogg, men som dere kan dømme etter hva som har dukket opp her, skjedde det aldri. Hele tanken har resultert i noen få videoer av at vi kjører langs veien til stranden, men så har det stoppet der. For det første tenker jeg at nok ikke flesteparten i familien min hadde vært så gira på å ha et kamera oppi ansiktet, og for det andre har jeg bare kost meg i nuet. Vi har tatt noen bilder og sjekket litt snap, men bortsett fra det har mobilen fått ligge i bagen mesteparten av tiden. Det ble kanskje ikke noen videoblogg, men minnene sitter i hodet mitt allikevel og det må jo være det viktigste. Jeg tok noen videoer forrige gang jeg var i London. Det ble ikke noe av, fordi jeg ikke tenkte at jeg hadde bra nok materiale, men kanskje jeg skal se litt nærmere på det… Uansett har jeg noen ideer til videoer fremover, så stay tuned, for jeg tror det kan bli mye morsomt.
Den siste dagen på sandstranden i dag. Den siste dagen på steinstranden i morgen. Siste mulighet til å bade i bassenget på mandag. Vi er nå veldig nærme siste dag i Spania, og jeg kan ikke tro hvor fort det har gått. Jeg måtte sjekke hvilken dag det var, for det føles som i går at det var lørdag forrige uke. Det skremmer meg litt hvor fort tiden går.
Tiden skremmer meg fordi det føles som om jeg bare blunker, også har det plutselig gått to uker. Vår, sommer, høst og vinter. Det føles som jeg bare snur meg rundt, og plutselig er det et nytt år. I hjernen min er jeg fortsatt i 2015. Jeg er bare 19 år og har akkurat fått lov til å handle på polet, men bare under 20%. Det er russetid og jeg får meg kjæreste. Jeg kan ikke tro at jeg faktisk er 22, at jeg kan kjøre bil, kjøpe hva jeg vil på polet og leve uavhengig av foreldrene mine. Jeg sparer til leilighet og skal snart flytte ut for meg selv, hvor sykt er ikke det?! Jeg klarer nesten ikke å tenke på at jeg har levd alle de årene allerede, og aldri får dem tilbake.
At tiden går så fort skremmer meg også fordi det betyr at jeg er to uker nærmere å begynne i jobben på ordentlig. Jeg elsker den jobben, virkelig, men før ferien var jeg bare i opplæring. Jeg fikk beskjed om hva jeg skulle gjøre, og det var alltid noen som stod bak meg som kunne svare på alle spørsmålene mine. Nå står jeg der alene, med alt ansvaret (mye av det i hvert fall). Det føles som jeg er helt ny, ferdig med opplæringen, men at jeg sov under hele perioden. Jeg føler ikke jeg husker noen ting, og det er skikkelig skremmende. Det går nok mye bedre enn jeg frykter akkurat nå, men nervøs er jeg uansett. Jeg skal i hvert fall kose meg denne siste uken før det er fullt kjør. Når jeg først begynner, er det bare å kjøre på, så vet jeg at det ordner seg til slutt.
I kveld skal vi ut å spise på Sarita, den fantastiske indiske restauranten. Det er siste middagen broren min får he neder, så da måtte vi jo gjøre noe spesielt. Magen rumler bare ved tanken på maten der. Vi har bestilt bord til klokken 20, så nå skal jeg fikse meg og skifte, før vi drar.
Dagen i går var kjempe fin! Noe av det jeg synes er det beste med å dra på ferie, er å se nye steder. Det er fint å vite at selv om vi har vært her i så mange år at jeg ikke kan telle det, så kan vi fortsatt se nye steder. Jeg tror vi nesten hvert år har sett eller gjort noe nytt.
I går dro vi til Tabarcaøyen. For å komme dit måtte vi ta båt en halvtime. Jeg elsker å kjøre båt på solfylte dager, og med masse vind og lite bølger, var turen i går kjempe fin!
Tabarca har tidligere vært en fengselsøy for de farligste fangene i Spania, og et samlepunkt for pirater. Nå er det en badestrand, restauranter og masse turister der. Det er også den minste permanent bosatte øyen i Spania. Selv om stranden hadde mye steiner, og å gå ned til vannet var smertefullt, var det fantastisk myk sand når man først kom ut i vannet. Det var ganske fredelig og rolig stemning der, selv om det var en del turister som hadde tatt seg turen samtidig som oss. Spesielt mange nordmenn hadde hatt samme ide som vi den dagen.
Vi tok med lunsj og drikke hjemmefra, slik at vi kunne nyte et lite måltid på stranden. Det blir mye restaurantbesøk mens vi er her, så en dag med bare mat laget hjemmefra, var ikke feil.
I dag er nest siste dagen vår her, og vi skal ta turen til sandstranden. Dagen blir litt fullpakket da vi både skal på stranden, ut å spise, på butikken, strandpromenaden og broren min skal pakke før han drar i morgen. Resten av oss reiser videre en tur til London på mandag, før vi skal hjem til Norge om en uke.
Nå skal jeg spise litt, også gjøre meg klar for dagen.
Fredag den 13., min favoritt dag. Selv om denne dagen er kjent for å bringe ulykke, har jeg aldri følt det. Jeg føler heller at dagen er litt spesiell, og spesiell trenger ikke nødvendigvis å være noe negativt.
13 har alltid vært lykketallet mitt, mest fordi det er den datoen jeg har bursdag. Egentlig er det ganske morsomt hvordan et tall kan ha så stor betydning. Blant annet er det flere flyselskaper som ikke har rad nr. 13, det er ganske spesielt. Jeg tenker at selv om radene går fra 12 til 14, så vil det jo fortsatt være den 13. Om du teller fra begynnelsen.
Siden det virker veldig kjipt å måtte passe seg for tallet 13 hele tiden, og nervøsiteten kanskje kommer hver fredag den 13.(som faktisk er uungåelig), har jeg bestemt meg for å tenke på det som noe positivt.
I dag skal vi ta båt ut til en øy for å bade. Det skal være veldig pent der, samtidig som er båttur i fint vær alltid blir koselig. Jeg ser kjempe frem til i dag, og tror dagen kommer til å bli super! Resten av verden får se på denne dagen som ulykke, den skal ikke få ødelegge for meg i hvert fall!
Jeg husker fortsatt første gang jeg jobbet for penger. Jeg må ha vært rundt 12, og jobben bestod av å vaske i huset til tanta mi. Jeg fikk 100kr timen og var over the top for så mye penger. Aldri hadde jeg visst at man kunne tjene så mye på å jobbe. I løpet av en helg jobbet jeg 11 timer. Den følelsen av å ha 1100kr på konto, som var bare mine… Jeg kunne nesten ikke tro det. Det føltes som veldig mye penger, og for en 12-åring er det jo det, men det føltes også veldig bra. Jeg hadde jobbet for de pengene, og jeg følte at jeg fortjente dem.
Den første ordentlige jobben, med kontrakt og greier, fikk jeg da jeg var 16. Jeg jobbet i barnepassen på et treningssenter, en jobb jeg likte veldig godt. Det var fantastisk å tjene egne penger, og timene passet godt ved siden av skolen. Det var en jobb med mye fleksibilitet når det kom til fri og bytting av vakter, noe som passet meg godt i den alderen.
Treningsbransjen har jeg jobbet i siden da, og gjør litt fortsatt. Det har vært veldig fint å få gratis trening av jobben, i tillegg til at jeg alltid har likt å gi god kundeservice og møte nye mennesker.
Selv om jeg har jobbet siden jeg var 16, har det vært mange perioder med lav, eller ingen, lønn. Men unntak av noen få måneder, kanskje 5 til sammen, har lønningene ligget på mellom 1000kr-5000kr, hvor det var mye oftere to tusen enn noe annet. Pga prolapsen fikk jeg heller ikke jobbet så mye som jeg skulle ønske, og lønningene ble derfor lave.
Det endte med at jeg brukte mye av studielånet som jeg egentlig hadde planlagt å spare alt av. Jeg elsker å reise, og veldig mye penger gikk til det. Om det var lurt eller ikke kan jo diskuteres, men jeg angrer i hvert fall ikke. Jeg har opplevd så mye som jeg aldri kunne opplevd hvis ikke jeg brukte pengene slik jeg gjorde.
I dag fikk jeg lønning igjen. Den største lønningen jeg noen gang har fått. Det er helt merkelig å nå gå inn i full jobb, med god lønn. Det er vanskelig å se for seg at jeg faktisk kan spare til leilighet på ordentlig, og samtidig ha penger å leve for ved siden av. Tidligere har jeg kanskje kunne sette av 500kr til BSU, men da hadde jeg måttet la være å gjøre noe annet. Kjøpe meg en bukse eller t-skjorte var aldri i tankene mine, det kunne jeg ikke ta meg råd til. Overgangen fra student til å være i arbeidslivet kjennes godt, spesielt i dag. Nå som jeg har en jobb jeg trives i, gleder jeg meg skikkelig til å få ordentlige lønninger fremover, og kunne spare opp til det jeg ønsker meg aller mest nå – en leilighet.
Pengene jeg brukte tidligere er borte, men det får så være. Ja, det tar kanskje litt lenger tid å spare opp nok egenkapital nå, enn det hadde gjort om jeg hadde spart alt. Samtidig har alle de turene og opplevelsene jeg har fått, vært verdt det. Jeg ville ikke byttet det mot noe. Jeg er glad jeg ikke var redd for å bruke penger, da jeg faktisk hadde tid til å gjøre noe gøy. Nå som jeg jobber fult, har jeg ikke så mye tid til annet. Det er lettere å prioritere sparing nå enn det noen gang har vært. Jeg hadde angret om jeg ikke hadde levd slik som jeg gjorde. Penger trykkes hver dag, de opplevelsene kunne jeg bare få en gang.
I går kveld gikk vi i gamlebyen i Altea. Jeg har sett frem til å gå tur der siden vi kom hit, og ble ikke skuffet. Selv om formen ikke hadde vært helt på topp tidligere på dagen, hadde en halvtimes søvn i aircondition gjort susen. Jeg følte meg mye bedre da vi dro hjemmefra, og det holdt seg heldigvis sånn hele kvelden.
Det er alltid så koselig å gå oppover gatene i Altea, gatene som er så trange at når det kommer en bil er det bare å hoppe til siden for ikke å bli truffet. Det minner meg egentlig litt om Venezia, bare at Altea mangler kanalene gjennom byen. Vi går alltid helt opp til toppen hvor kirken er, der er det alltid så god stemning. Masse folk, gjerne litt musikk, og søte, små restauranter rundt hele. Ved kirken er det også plassert flere boder hvor folk selger hjemmelagede smykker, dukker, lommebøker og mer. Jeg elsker å gå rundt og titte på alt de har laget, det er så mye fint. I tillegg er det ganske deilig å ikke bli mast ned av selgerne. De som er oppe ved kirken er høflige og hyggelige, viser deg gjerne det de har laget, men roper ikke etter deg hvis du bestemmer deg for å gå videre uten å kjøpe noe.
Etter en liten runde på toppen, bestemte vi oss for å finne et sted å spise. Det er flere restauranter å velge mellom, og selv om vi har vært der mange ganger før, hadde vi aldri prøvd den restauranten vi endte opp på i går. Den var italiensk, selvfølgelig, og maten var fantastisk! Restauranten var på en søt liten plass (appelsintorget som vi kaller det, pga appelsintrærne i midten), og med trærne langs bordene var det en skikkelig romantisk stemning. Jeg fikk egentlig mer følelsen av å være i Italia mens vi satt der, enn jeg fikk da jeg faktisk var i Italia.
Etter en herlig middag tok vi turen til de faste utkikkspostene, før vi dro hjemover igjen. Det er to steder hvor man kan se hele byen under (haha litt usikker på akkurat hvilken by man ser på), og på kvelden er det spesielt vakkert med alle lysene fra husene.
En veldig vellykket kveld, og jeg anbefaler alle som er i området å ta turen innom der hvis de har mulighet.
Nå skal jeg gjøre meg klar for stranden. Tiden går kjempe fort, og det er vanskelig å tro at det bare er fire hele dager igjen! De skal i hvert fall nytes.
«solstikk over flere dager», det er det siste jeg googlet. Selv om jeg ikke kjente noe særlig i går på dagen, ble jeg utover kvelden utrolig sliten og litt småsvimmel. Jeg skyldte på lite mat og det glasset med rødvin jeg drakk mens jeg lagde middag. Selv om jeg prøvde å være med familien og spille spill og være engasjert i det som foregikk rundt meg, måtte jeg bare kaste inn håndkle og legge meg tidlig. Rundt klokken elleve gjorde jeg meg klar for senga, vanligvis legger jeg meg senere enn det på hverdager hjemme.
Etter mange timers søvn, må ha vært nærmere 10 timer, våknet jeg klar for en ny dag. Vi hadde allerede planlagt å dra på steinstranden på dagen, også gå tur i gamlebyen på kvelden, begge deler så jeg frem til. Morgenen gikk fint, jeg spise både frokost som vanlig og koste meg litt i sofaen før dagen kom ordentlig i gang. Det var først da vi begynte å bevege oss ut, at jeg kjente hodepinen komme. Den var ikke veldig sterk, men nok til at det var ganske ubehagelig. To Paracet skulle få jobben for å roe ned den. Etterhvert kjente meg sliten, svett og litt småsvimmel også. Det var da jeg lurte på om det faktisk var noe som ikke var helt greit, og begynte å Google litt.
Etter symptomene å dømme har jeg enten blitt overopphetet i varmen i går, selv om jeg ikke helt kan forstå det. Jeg følte meg ikke spesielt varm på dagen, og tilbrakte det meste av tiden i skyggen eller i vannet. Ikke skjønner jeg hva som er greia, det eneste jeg vet er at jeg bare vil ta en dusj og få lagt meg nedpå litt i aircondition.
Akkurat nå sitter jeg på stranden. Hele kroppen er godt plassert under parasollen, og den svale brisen gjør temperaturen veldig behagelig. Faktisk på grensen til litt kjølig(altså på kroppen, temperaturen viser deilige 28 grader). Jeg har alltid reagert litt på å være lenge i solen, blitt kvalm og sliten, men det har alltid roet seg så fort jeg har fått satt meg i skyggen. Etter litt googling har jeg nå fått med meg at overoppheting kan utvikle seg over flere daget til å bli solstikk, noe som igjen kan ende med organsvikt og død(yeey Google!). Satser på at det ikke blir så ille, og tror ikke det heller. Jeg skal straks tilbake til leiligheten, og da står et par timer i aircondition på lista.
Planen videre i dag er altså å holde meg rolig til vi skal ut i kveld! Om jeg så ikke er helt i form, skal ikke det få ødelegge noe. Å gå i gamlebyen har jeg sett skikkelig frem til, så det skal jeg være med på uansett!
Jeg sitter her nå litt sår i ansiktet og på skuldrene, men det er vel sånn det er når klarer å bli solbrent. Jeg har alltid vært kjempe flink til å smøre meg. Var alltid ferdig smurt før vi var ute av døren, slik at det skulle tørke før jeg badet. Det siste året har jeg blitt mye dårligere på det, og det betaler jeg for nå. Det er virkelig så fælt å være solbrent, men jeg kan jo bare skylde meg selv. Skal bli flinkere fremover!
Uansett, selv om jeg ble litt solbrent, har det vært en skikkelig vellykket dag! Vi dro til en badepark som ligger i nærheten her. Jeg var super skeptisk, da jeg generelt ikke er så glad i vann og enda mindre glad i vannsklier, men jeg ble positivt overrasket. På starten av dagen holdt jeg meg til bassenget, mens de andre tok sklier. Jeg hadde litt lyst til å prøve, men turte ikke. En halvtime før parken stengte klarte jeg ikke å se på lenger, jeg måtte bare prøve. “Jeg MÅ skli før vi drar hjem”, og da var dere bare å ta første ledige badering, og halvveis løpe opp trappene til sklia. Fy søren så gøy det var! Jeg koste meg skikkelig masse, adrenalinet pumpet i årene og selv om jeg ikke tror at jeg skrek tyder hesheten i stemmen på noe annet. Jeg fikk bare kjørt to turer, før de ikke ønsket oss tilbake i køene, men det var nok. Jeg er så fornøyd med å faktisk ha blitt med på skliene, og at det faktisk var så gøy!! Neste gang skal jeg prøve meg litt tidligere på dagen, så kan jeg få litt flere turer.
Nå har vi akkurat kommet hjem. Føttene er helt forferdelig såre etter å ha gått på varm asfalt hele dagen, så det blir en rolig kveld hjemme med middag og kortspill. Jeg står for middagen: pasta bolognese, så da må det bli fantastisk!
