Da jeg skiftet adresse, fant jeg ut at jeg også måtte skifte treningssenter. Som om ikke den dørstokkmila er lang nok fra før, så kom det ikke til å bli bedre med en reisevei på 40min-50min med kollektivt. Valget falt på det billigste alternativet, da prisforskjellen mellom de to nærmeste sentrene var hele 200kr per måned.
I går prøvde jeg senteret for første gang. Det var lenge siden jeg i det hele tatt hadde satt foten innenfor et treningssenter. Enda verre var det at alt var nytt og jeg ikke ante hvor noen ting var. Jeg følte meg temmelig dum der jeg vandret usikkert rundt og prøvde å lokalisere de apparatene jeg var interessert i å bruke. Ved flere anledninger savnet jeg treningssenteret som ligger der mamma og pappa bor. Et treningssenter som jeg ikke bare kjenner godt, men jeg har til og med jobbet der i 3 år.
Etter en halvtimes økt var jeg ferdig. Jeg fant ut at det må deles opp i flere runder før jeg blir ordentlig komfortabel der. Jeg er helt sikker på at ingen orket å kaste to blikk mot meg, de fleste har nok med sitt eget, men samtidig så føltes det som alles øyne var rettet mot meg der jeg surret rundt usikker på hvor og hva alt var.
Jeg tok turen tilbake til garderoben, tok på den store vinterjakken min, og gikk deretter mot utgangen. Av en eller annen grunn føltes det veldig fælt å gå igjennom rommet med jakka på, og det føltes igjen som om alle fulgte med på meg. Om overtenkning var et problem i går? Eehh.. ja!
Jeg kom mot porten som skal skille medlemmer og nysgjerrige folk. Jeg kjente panikken stige, hvordan skulle jeg komme meg ut? Jeg så ingen steder å bipe kortet mitt, samtidig var jeg sikker på at den porten var låst.
Desperat så jeg rundt meg. Jeg begynte å kjenne svetten på ryggen. Hele situasjonen ble veldig stressende i tillegg til at den jakka ikke akkurat var veldig luftig. Bak meg var det en annen utgang. Den gikk ut mot baksiden av bygget, altså helt motsatt fra der jeg hadde parkert. Jeg dyttet litt på porten og da slo det meg: man trengte ikke å bipe kortet for å komme seg ut, portene var åpne innenfra. I stedet for å snu og gå ut der jeg i utgangspunktet prøvde, gikk jeg ut på baksiden av bygget. Jeg var for selvbevisst til å gå igjennom hele det rommet, med den store jakka, igjen.
Ute var det mørkt og øde. Det var relativt sent, ikke en sjel å se, heller ikke noe særlig med lys. Uansett hvor engstelig jeg ble, turte jeg ikke gå inn igjen i tilfelle noen skulle se meg og tenke… hva da egentlig? At jeg var teit som ikke skjønte hvordan jeg kom meg ut? Som om det hadde hatt noe å si, deres tankegang vil aldri påvirke mitt liv uansett. Så jeg endte opp med å gå der alene, alt for redd for å ha musikk i ørene i tilfelle noen skulle komme bak meg. Det var ikke langt å gå rundt bygget, men det var sketchy nok til at jeg kunne se for meg både bildene og overskriftene om hun som var så dum å gå på et sånt sted alene så sent på natten.
At man skal tenke så mye over en så liten ting er helt tullete, men jeg vet også at mange kan kjenne seg igjen. Dette kan handle om klær, utseende, hva man spiser eller hvordan man oppfører seg. Uansett prøver jeg til vanlig å følge et enkelt budskap (og klarer det heldigvis som oftest): Det er absolutt ingen som bryr seg om disse småtingene, så helt ærlig burde ikke jeg heller
