Da jeg la meg i går hadde jeg den verste hodepinen jeg kan huske å ha hatt på lenge. En trykkende hodepine foran i pannen, hvor smertestillende ikke hjalp noe særlig. I dag tidlig var hodepinen mye mildere, men det var nå en kvalme i tillegg. Etter å ha prøvd å stå opp, spise frokost og legge meg litt nedpå igjen, skjønte jeg at det ikke var noe vits i å prøve og møte de andre for å jobbe med bachelor i dag. Konsentrasjonen kom ikke til å være bra, og det eneste som hjalp var å ligge i sengen med lukkede øyne. Jeg sa ifra til de andre, som heldigvis tok det veldig bra, og la meg igjen for og sove noen timer til. Det er utrolig kjipt å være den som er grunnen til at vi ikke får jobbet slik som vi hadde tenkt. Det er spesielt kjipt fordi jeg nå har følt meg dårlig i et par uker, så begynner å bli ganske klar for at ting skal begynne å gå min vei snart. Heldigvis begynner formen å bli bedre, jeg har fått i meg litt mer mat, og kvalmen er nesten ikke til stede lenger. Nå som jeg begynner å føle meg bra, og solen skinner, ser jeg frem til å få meg en tur ut. Thea fikk dessverre ikke blitt med ut å spise lunsj i går, men hun foreslo at vi kunne gå en tur i dag, og det hørtes veldig koselig ut. Så litt senere i dag skal hun, jeg og Ella gå en tur, det ser jeg veldig frem til! Sommeren har virkelig kommet nå, jeg håper bare dette været varer en stund!
Ellers må jeg prøve å jobbe litt på bacheloren, det begynner å nærme seg innlevering. Jeg kan virkelig ikke tro at jeg er ferdig utdannet om litt over to uker. Dette er så lenge vi består bacheloren da, selvfølgelig. Det blir utrolig spennende å se hva livet har å by på etter skolen, og jeg ser virkelig frem til å begynne et nytt kapittel. Jeg elsker å være student, og har planer om å studere mer etterhvert, men samtidig tenker jeg at det kan
Den store dagen har kommet. Dagen jeg har ventet på et helt år, helt siden den var ferdig forrige år, det er endelig bursdagen min! Legg bort alle bekymringer om hva det å være et år eldre fører med seg, i dag skal jeg bare kose meg. Heldig med været har jeg vært også. Akkurat nå sitter jeg ute i solen og har lest litt bok, akkurat sånn jeg vil tilbringe dagen.
Jeg har allerede fått frokost på sengen, som var veldig godt, men ikke særlig kameravennlig. Jeg og Ella dro deretter og spiste lunsj på restaurant også har jeg svart på så mange bursdagshilsninger at ordene «tusen takk» nesten mistet mening. Jeg blir rørt av å lese alle gratulasjonene på Facebook, og spesielt de litt ekstra lange fra gode venner. Det at mennesker tar tiden ut av dagen sin for å skrive til meg, er helt fantastisk! Selv om det kanskje ikke tok mer enn noen sekunder, og det mest sannsynlig ikke var lagt så mye tanke i de fleste av dem, så hadde det vært lettere å la være. Derfor setter jeg uendelig pris på alle som skriver til meg, og selvfølgelig litt ekstra på de som tar seg tid til å finne bilder og skrive lengre tekster. Tusen takk til alle som har gjort denne dagen så spesiell!
I kveld er det Eurovision. Jeg har egentlig ikke fulgt med i det hele tatt de siste årene, og har blitt overrasket når jeg har funnet ut at sangene jeg har hørt på faktisk var med i konkurransen. Da jeg var yngre så vi på, og jeg har gode minner av å sitte i sofaen foran TVen med mamma og pappa og se på alle de forskjellige landene opptre. Jeg husker spesielt året WigWam, det var 2005, da var jeg 9 år! Husker at de hadde på seg kostymer, og at jeg var litt redd dem, men at jeg elsket sangen. Haha nå måtte jeg sette på “In my dreams”, den har jeg ikke hørt på mange år. Ellers dabbet det av etterhvert, og da jeg ble gammel nok til å sitte oppe til alle poengene var telt, var jeg ikke interessert lenger. Jeg husker at jeg tvang første kjæresten min til å droppe å være hjemme og se på Eurovision, som han absolutt elsket og så på hvert år, på bursdagen sin. Det var fordi jeg skulle feire bursdagen min akkurat den dagen, og jeg hadde absolutt null forståelse for at han ønsket å gjøre noe annet på bursdagen sin, enn å feire min. Har litt dårlig samvittighet for det faktisk, skal sende han en tanke i kveld haha!
I kveld er jeg invitert til en kompis hvor vi skal se på Eurovision, selvsagt, drikke litt og kose oss. Jeg ser veldig frem til det, og tror det kan bli ganske gøy å følge med igjen. Det hadde jo vært gøy om Norge vant, men det er kun fordi det er mitt land og ikke fordi sangen er spesielt bra. Jeg må helt ærlig si at Aleksander Rybak sin “That’s how you make a song” ikke faller helt i smak. Spennende blir det uansett. Han jeg skal til har jeg ikke sett på en stund, så det blir gøy å se han igjen. Så er det jo gøy å drikke inn bursdagen min, da jeg regner med at jeg blir der til etter 00:00. Og hvis jeg drar hjem før det, skal jeg søren meg drikke inn bursdagen min allikevel. Nyter de siste 5 timene(måtte telle på fingrene her for å finne ut hvor lenge det var til midnatt) som 21-åring. Jeg har et utrolig spennende år som kommer. Jeg blir nyutdannet og skal ta fatt på voksenlivet for ordentlig, ikke være student lenger. Men først skal selvfølgelig bacheloren inn 31. mai.
Jeg synes det er så rart hvordan det tar så lang tid å pakke ut av en koffert, men så kort tid å pakke ned i en. Det er jo akkurat den samme prosessen, bare i revers. Jeg titter på kofferten som ligger på gulvet, åpen. Den er endelig halvtom, da jeg endelig fikk ut fingeren og begynte å pakke ut i går. Altså, jeg vet at det mange som kjenner seg igjen i dette. Kofferten blir liggende og ta masse plass, og ikke minst frustrasjon, midt på gulvet som en påminner om hvor treg man er. Jeg og Helene hadde et veddemål da vi kom hjem fra Afrika. Kofferten skulle pakkes ut første dag etter vi kom hjem, ellers måtte vi kjøpe middag til den andre. Ikke at en middag sammen ikke hadde vært koselig, men akkurat da hadde jeg ikke penger til det. Dagen etter jeg kom hjem pakket jeg derfor ut av hele kofferten og satt til og med på tre klesvasker, siden alt jeg hadde med hjem måtte vaskes. Den kofferten som nå ligger på gulvet, er fra en tredagers reise til London, hvor mesteparten er rent og kun skal brettes og legges i skapet. Hvorfor er det så kjedelig? Den må uansett tømmes og legges på loftet i dag, da jeg ønsker at rommet skal være ryddig på bursdagen min i morgen.
Bilde fra bursdagen min i fjor, da Ella var så søt og kjøpte en “krone” til meg. Det er sånne små ting som betyr så mye. Feiringen i fjor var liten, men utrolig koselig med de beste folkene. Jeg håper det blir like bra i år!
Bursdager er så viktige for meg, og jeg absolutt elsker alt det fører med seg! Kaker, gaver, oppmerksomhet og at personer legger inn litt ekstra tanke for å gjøre noe fint for en. Jeg blir, selvfølgelig, hele tiden spurt om hva jeg ønsker meg til bursdagen, men vet aldri hva jeg skal svare. Hvis det er småting jeg trenger, kjøper jeg gjerne de tingene selv. Det er ikke egentlig prisen eller tinge jeg bryr meg mest om. Det jeg blir aller mest glad for, er når noen legger mye tanke i det de gjør. Det trenger ikke være noe stort, eller dyrt, i det hele tatt. Hadde noen invitert meg på lunsj hjemme hos seg, eller bare hadde en muffins til meg, hadde jeg blitt kjempe glad. Det er ikke tull at det er tanken som teller, og jeg kjenner at det blir viktigere og viktigere for hvert år som går. Jeg er også stor fan av opplevelser som gave, da det er noe spesielt over å kunne tilbringe tid med noen man er glad i og gjøre noe gøy. Det er så lite som skal til, men det betyr så mye. Jeg har lært meg å aldri ta noe for gitt, så det gjør jeg ikke heller. Absolutt alt folk gjør for meg, som de gjør for å glede meg, setter jeg uendelig stor pris på. Jeg gleder meg veldig mye til i morgen, og til å feire på lørdag. Jeg har så mange tanker rundt hva jeg ønsker å gjøre neste helg, og tror det blir en av de morsomste bursdagene jeg har arrangert noen gang.
Jeg er ikke veldig overtroisk, selv om flere i familien min er det. Søsteren min må slås 3 ganger på skulderen om hun går på et kumlokk, og mamma gjør vel noe ala det samme. Jeg går gjerne på kumlokk, sprekker i veien, under stiger og dreper edderkopper(prøver som oftest å slippe dem ut da), uten at jeg tror det har noen større innvirkning på livet mitt. Men så er det noen greier i livet mitt også som jeg ikke helt klarer å skyve bort som ingenting. Det siste året, om ikke lenger, har jeg sett mye på klokken mens den har vært fem over noe. Grunnen til at jeg legger merke til det, er fordi 05 er bursdags måneden min. Jeg tror jeg begynte å legge merke til det, da fødselsdatoen min ofte vistes på klokken. Plutselig begynte jeg å se et mønster, og det skjedde ofte. Kanskje det skjedde oftere fordi jeg ble så opptatt av det, men personer rundt meg syntes også det var litt creepy. Det roet seg en periode, og jeg hadde egentlig glemt hele greien, helt til nå. Den siste uka har jeg, uten unntak, sett på klokken når den har vært 13:05 hver eneste dag. Jeg mistenker at flere personer, kanskje spesielt de jeg skriver bachelor med, begynner å gå lei av det, for når jeg ser på klokken fem over ett, så sier jeg ifra til alle rundt meg.
En ting er at det har hendt ofte, men hver eneste dag i en uke er veldig spesielt. I tillegg skjer dette uka før bursdagen min, som er 13.05. Haha, jeg vet ikke helt hvorfor jeg legger merke til det, og i det hele tatt gidder å bry meg om det, men jeg klarer ikke å la være å føle at det betyr noe. Det er altfor spesielt at jeg skal se på klokken på akkurat samme tid, hver dag, uten noen spesiell grunn for det. Hadde jeg hatt på en alarm kl. 13:05 hver da, så hadde jeg skjønt det. For alt jeg vet titter jeg på klokken å andre tidspunkter flere ganger i uka også, uten at jeg legger merke til det fordi det ikke betyr noe. Det er bare så merkelig at disse tallene som faktisk betyr noe for meg, skal dukke opp hele tiden, og spesielt akkurat nå. Jeg satser på at det betyr noe positivt, og at det bringer meg lykke. Eller at det ikke betyr noe i det hele tatt, som jo er det mest sannsynlige scenarioet. Jeg skal innrømme at jeg føler meg litt sær når jeg skriver om dette, men syne det er veldig interessant. Hvis noen har noen ide om hva det evt kan bety, gjerne rop ut, jeg tar imot alle mulige tanker og teorier rundt dette.
Nå begynner klokken å nærme seg seks, og jeg får snart besøk. Før de kommer tenkte jeg å finne frem sjokoladefontenen, handle inn det vi trenger, og begynne å gjøre alt klart. Dette er ting jeg aldri pleier å gjøre før jeg får besøk, da jeg pleier å ordne alt mens de er her. Er jo litt kjipt å løpe opp og ned, og frem og tilbake, for å lete etter den sjokoladefontenen mens gjestene sitter og venter, så føler meg ganske flink som tenker på dette hele to timer før de kommer. Så var det bare å gjennomføre det. Nå skal jeg legge fra meg dette klokke mysteriet, og PCen, og komme igang med det som må gjøres.
Noe av det første jeg gjorde da jeg våknet i dag var å google “hvordan skrive jobbsøknad”, og som den gode vennen google er, kom det masse resultater. Ettersom jeg nå har bestemt meg for hvordan livet skal se ut framover, ikke at man kan planlegge det, men noen ting må jo forberedes litt, så har jeg tenkt at jeg like gjerne kan søke på den jobben jeg ønsker. Da jeg var i Tanga, søkte alle rundt meg på jobber som lå ute, det var den store snakkisen da. De søkte på alle ledige stillinger de kunne finne, og virket meget lite kritisk til både hva, og hvor, disse jobbene var. Det var panikk og tårer da mange fikk beskjed om at de ikke var aktuelle, siden de ikke kunne komme inn til intervju (Afrika var visst litt langt unna). Samtidig som det var glede og tårer for de som fikk beskjed om at de virket godt egnet og var velkommen til intervju etter endt utveksling. Hele denne perioden var jeg veldig usikker på hva jeg ville videre, og det eneste jeg visste var at absolutt det verste jeg kunne tenke meg var å få en fast jobb. Sommeren skulle jeg ha fri, reise på ferier og nyte to måneder med sommerferie. På høsten kunne jeg, kanskje, begynne å ta noen vakter. Denne prioriteringen har endret seg, og ser fremtid litt annerledes nå. Hadde jeg fått en fast stilling, om så bare 20%, hadde jeg blitt skikkelig glad. Jeg er super motivert, og ser for meg en høst med minst 4 dager jobb i uka, forhåpentligvis fem. Problemet er bare at det er få store stillinger, men mange små. Dette gjør det vanskelig å få en fast, stor, stilling, men de trenger gjerne ekstravakter støtt og stadig, så da får jeg satse på å ta alle muligheter jeg får der.
Hadde jeg søkt jobb da de andre gjorde, hadde det føltes helt feil. Jeg var ikke klar den gang, og kanskje jeg ikke hadde blitt det i det hele tatt hvis jeg hadde søkt bare fordi jeg følte jeg måtte. Jeg har funnet ut at i livet må jeg gjerne gjøre ting fordi jeg ønsker selv, hvis ikke blir resultatet sjeldent særlig bra. Dette gjelder selvfølgelig større avgjørelser som går over lenger tid, ikke små arbeidsoppgaver nå og da. Selv om jeg ikke var motivert før, er jeg nå veldig motivert og ser skikkelig frem til å lære meg masse om å være selvstendig sykepleier, få ny kunnskap og arbeide i et miljø hvor jeg trives (forhåpentligvis). Krysser bare fingrene for at jeg får den jobben jeg søker på nå.
On another note, jeg har invitert til filmkveld med potetgull og sjokoladefontene her hjemme i kveld, så det gleder jeg meg til. Vi hadde egentlig ønsket å reise bort et eller annet sted denne helgen, siden det er langhelg, men grunnet litt dårlig planlegging ble ikke det noe av. Jeg er i tillegg utrolig sliten for tiden, så tror egentlig det var like greit å tilbringe denne helgen hjemme. Da kan vi heller ta en rolig, koselig kveld her, og jeg er hjemme på bursdagen min på søndag og kan få frokost på sengen. I kveld skal vi spise masse usunn og digg “mat”, se på Harry Potter, som jeg har hatt lyst til å se lenge nå, og drikke litt vin. Eneste jeg må huske på er å rydde litt nede før de andre kommer. Jeg er ganske sikker på at jeg mangler et eller annet sånn jente gen, det genet som gjør jenter litt nøye og litt mer ryddig og renslig enn gutter. I går sa Ella “når skal vi komme til deg da?”, og det hadde jeg jo ikke tenkt på. Hadde bare invitert til filmkveld, jeg. Vi ble enige om at klokken seks passet bra. Så spurte hun “skal vi ta med vin?”, og det syntes jeg var en god ide, så da sa jeg ja til det og. Slike ting tenker hun på, aldri jeg. Vanligvis når jeg får besøk i kjelleren pleier jeg å rydde litt unna akkurat der og da, men jeg mistenker at det er litt koseligere for de andre å komme til en kjeller som allerede er ryddig. Så i kveld er planen å rydde litt så det er litt mer innbydende for de som kommer, også håper jeg det kan gjøre litt opp for alle gangene de har kommet til en rotete kjeller. I tillegg har søsteren min hatt overnattingsbesøk av 5 jenter i natt, så litt støvsuging og lufting må nok til uansett.
Det er varmt, shortsen skal frem (snart i hvert fall), og solen skinner fra en, nesten, skyfri himmel. Da jeg våknet i dag, tok det meg ikke lang tid å se hvilket herlig vær det var ute. Jeg kan ikke tro at vi har kommet til den tiden av året igjen, det føles ikke så lenge siden. Men så kom jeg jo hjem fra 3 måneder i fantastisk varme i Tanzania for en måned siden, så kan ha noe med det å gjøre. Vinteren min var ekstremt kort i år, og det verste snøværet gikk vi jo glipp av. Min første tanke i dag tidlig var “dette været må utnyttes”. Jeg får skikkelig dårlig samvittighet om det er sol ute og jeg tilbringer hele dagen inne. Dette er, med mindre jeg faktisk har en god grunn for å være inne. Ekstreme mengder pollen, for eksempel, setter ganske demper på stemningen. Det er lite sjarmerende når nesa renner, øynene hovner og man nyser så spyttet spruter i alle retninger. Da synes til og med jeg at det går greit å være inne på en solfylt dag.
Jeg sendte melding til Ella og lurte på om ikke vi skulle gjøre noe gøy ute i dag, da jeg synes det er vanskelig å utnytte en så fin dag alene. Hun hadde akkurat samme tanken, og vi endte opp med å gjøre noe kjempe koselig som jeg ikke har gjort på lenge. Nemlig piknik! Det var ikke en veldig stor piknik med masse spennende mat og drikke, men vi dro og kjøpte jordbær, tok med oss et stort teppe ut, så satt vi i sola ved vannet og drakk cider. Hun hadde tatt med seg potetgull hjemmefra, og selv om jeg var litt sulten før vi satt oss ned, hjalp jordbær og potetgull veldig. Det var så nydelig, og selv jeg som ofte blir litt lei denne lille byen og føler at den har lite å by på, skjønner at jeg har undervurdert hvor koselig den kan være på en solfylt dag.
Vi satt ute i noen timer, men ble etterhvert slitne og bestemte oss for å dra hjem hver til oss. Vi skal møtes igjen i kveld for å dra på kino, og det gleder jeg meg masse til. Jeg fikk et gavekort til bursdagen min i fjor, som jeg enda ikke har fått brukt, og jeg har de siste par ukene stresset en del med det. Gavekortet går ut i morgen, så jeg har vært litt smådesperat for å få med meg noen på kino så det ikke gikk til waste. Jeg var egentlig klar for at jeg kanskje måtte dra alene, men synes det var fint å endelig få med meg noen så trenger jeg ikke det. Vi skal se “Avengers”, som jeg har hørt masse bra om, så veldig spent på å se hvordan den er. Sist gang jeg var på kino var i Tanga, men det telles ikke siden jeg var så redd at jeg satt med øynene igjen 80% av tiden og fikk dermed med meg veldig lite av opplevelsen. Ikke hadde jeg popcorn heller den gange, og det er jo noe av det beste med å dra på kino! I dag skal det gjøres ordentlig og jeg skal ha både popcorn og brus. Vi bestilte billetter til den største salen, den har jeg ikke sett siden de pusset opp, så det blir spennende å se om den er så super som de skal ha den til (salen heter “supersalen”). Dette tror jeg blir veldig bra!
Jeg hadde planene klare for det neste året. Jeg skulle fullføre skolen, jobbe et halvt år og spare opp penger, for deretter å flytte til LA noen måneder. Det blir dessverre ikke helt sånn. Jeg har funnet ut at det absolutt lureste for meg nå er å jobbe masse, herregud er jo faktisk snart ferdigutdannet, spare opp til egenkapital, kjøpe noe eget, også kan jeg leie ut mens jeg er i LA. Jeg tenker det kanskje er realistisk å flytte til USA i slutten av neste år eller starten av 2020 (WHAT? er det så snart?). Egentlig, når jeg tenker meg om, så høres 2020 ut som det perfekte året å gjøre en stor forandring. Jeg har, derimot, lyst til å dra til LA en ferietur først, for å se litt hvordan det er. Selv om jeg føler at jeg er ment til å elske den byen, så vet jeg jo ikke før jeg har vært der.
Jeg hadde utrolig lyst til å dra til LA på ferie i år, og hadde egentlig bestemt meg for det. Det eneste problemet mitt er at det er ingen som kan bli med. Skal jeg være helt ærlig med meg selv, så har jeg egentlig ikke råd jeg heller. Men, sånn som jeg har levd livet til nå, så vet jeg at når det kommer til å reise, så finner jeg penger uansett, det er bare så kjipt å reise alene. Jeg var jo akkurat på en miniferie alene, noe som var helt fantastisk, men LA vil jeg oppleve med noen andre. Det er ganske stor forskjell på en helg i London og to uker i LA. Helst vil jeg dra med noen som er litt like meg og som vil de samme tingene, slik at jeg får opplevd mest mulig! Åh jeg får vondt i magen av å vite at jeg ikke får dratt i år, jeg vet at jeg hadde elsket det. Jeg føler på meg at jeg er ment til å bo der, og ikke i lille Norge. Jeg tror det aller beste hadde vært å reise med noen som har vært der før, da kunne jeg fått mer ut av det, i stedet for å bare surret rundt uten mål og mening.
Noe av det jeg jobber hardest for her i livet, er å ikke angre på noen ting (spesielt ikke ting jeg ikke fikk gjort), og følge alle drømmene mine. Jeg nekter å ikke følge drømmene mine pga ting som janteloven og folk som ønsker deg vondt. Jeg orker virkelig ikke bry meg med det, da får man jo ikke opplevd noen ting. Det er til slutt bare jeg som sitter igjen med mine minner og opplevelser, ingen andre kommer til å bry seg om hva jeg gjorde. I tillegg er jeg ganske bestemt, og når jeg først har bestemt meg for noe, som ikke har med trening og sunt kosthold å gjøre, så gjennomfører jeg. Jeg bestemte meg i 9. klasse for å dra på utveksling til USA på videregående, det gjorde jeg. Jeg bestemte meg i 3. året på videregående å dra på utveksling til Afrika i 3 mnd, jeg kom hjem derfra for en måned siden. Nå har jeg bestemt meg for å flytte til LA en periode, og det skal derfor gjennomføres. Jeg vet hvor sinnsykt mye jeg hadde angret om ikke jeg gjorde det. Så jeg får tenkte på at uansett om jeg ikke får dratt i år, så får jeg opplevd byen om ikke så altfor lenge.
Vi hadde veiledning av bachelor på skolen i dag. Vi fikk gode tilbakemeldinger på det vi har gjort og på hva vi kan gjøre fremover. Siden vi hadde kommet til en liten stopp i jobbingen og lurte på hva vi skulle fokusere på videre, kom denne veiledningen midt i blinken. Jeg er en person som egentlig misliker muntlige tilbakemeldinger sterkt, jeg er redd for å få beskjed om at alt vi har gjort er feil. Jeg ser, derimot, at som oftest har folk mye positivt å komme med, og sjeldent har jeg gjort absolutt alt feil. I dag var også en av de gangene hvor jeg er veldig glad for at vi fikk muntlige tilbakemeldinger. Vi fikk mulighet til å diskutere forskjellige punkter i oppgaven, og har nå et mye bedre utgangspunkt for å jobbe videre. Det hadde kommet til et punkt hvor det føltes som vi hadde gjort alt vi kunne, og hele oppgaven føltes som et eneste stort rot. Jeg tenker å få startet litt på det vi har fått tilbakemeldinger om i ettermiddag, da jeg allikevel bare sitter på jobb.
Er det ikke typisk at på de fineste dagene blir man tvunget til å sitte inne? I dag har jeg først jobbet med bachelor, selvfølgelig, og vi pakket sammen rundt kvart på to. I går fikk jeg spørsmål om ikke jeg kunne jobbe i dag, og selvfølgelig sa jeg ja da jeg er litt desperat på pengefronten. Etter London har jeg veldig lite å leve på resten av måneden, så ganske glad jeg bor med foreldrene mine enda, da går det veldig greit å ikke ha så mye i måneden. Må bare passe på å ikke bli lat og ikke jobbe i det hele tatt, for har jo tenkt å flytte ut en dag. Klokken tre var jeg altså på jobb, og skal være her til åtte i kveld. Med andre ord blir det ingen sol på meg i dag, men bankkontoen fylles opp litt mer på slutten av måneden, så da er det greit.
På dager som denne, med mye sol og varme, er det gjerne veldig lite folk på treningssenteret. Sånn tror jeg det er på de fleste sentre, da folk velger å heller trene ute enn inne. Det er veldig forståelig, og egentlig ganske positivt også at folk kommer seg ut. Mitt problem er at jeg jobber på et lite, lokalt treningssenter som i utgangspunktet ikke har veldig mange folk løpende inn og ut døra. Da merkes det godt når det er enda mindre mennesker enn det pleier. Det beste jeg vet når jeg jobber, er å ha noe å gjøre. Dagen går fortere, jeg får brukt kunnskapene mine og dukker det opp et problem får jeg brukt hjernen min litt til å løse det også, det synes jeg er gøy. I dag blir det nok en rolig vakt, jeg tviler på at jeg får mange henvendelser, så da får jeg jobbe med litt andre ting for å få tiden til å gå, som bachelor.
Det er fint vær ute, men jeg har sittet inne nesten hele dagen, med unntak av en liten tur ut for å gjøre et ærend. Mens jeg gikk til bussen, og forsåvidt mens jeg satt på bussen også, hørte jeg på podcast. Før slutten av året 2017 visste jeg såvidt hva podcast var, er så oppdatert på disse teknologiske greiene vett, men det har endret seg. Jeg har en jeg hører på fast som er av David Dobrik og Jason Nash som heter “views”, de er youtubere (også noe jeg aldri brukte noe særlig før etter sommeren i fjor), men jeg er usikker på om podacstene er veldig morsomme hvis ikke man følger dem på youtube. Det er en veldig spesiell humor, men som matcher min helt, så er ikke noe jeg ville anbefalt alle. Uansett verdt å prøve ut hvis du vil ha en lett og morsom podcast som til tider tar opp alvorlige temaer på en humoristisk måte. I tillegg til denne prøver jeg meg frem på litt tilfeldige her og der for å se om jeg finner noe annet jeg liker. I dag hørte jeg på “drapet på Benjamin Hermansen”, en podcast i tre deler laget av nrk i en serie som heter “hele historien”. Det er en ekstremt trist historie om 15 år gamle Benjamin som blir drept av nynazister, helt uprovosert. Den inneholder innslag fra intervjuer med moren hans, vennene hans og TV og radio intervjuer som ble gjort da det hele skjedde. Jeg måtte jobbe hardt for å holde igjen tårene mens jeg satt på bussen. Virkelig verdt å høre.
Når jeg tenker på alderen min (som om under en uke blir et år høyere) og hvor lite jeg både liker, og kan om, teknologi, ser jeg for meg mine fremtidige barn bli veldig oppgitt over meg. “Men mamma da… Du skjønner ikke sånn her”, haha! Ikke at barn tilhører min nærmeste fremtid, men jeg tviler på at jeg blir bedre på teknologifronten innen den tid uansett. Jeg er elendig på geografi også, så håper virkelig min fremtidige mann er bedre. Hvis mine barn noensinne spør meg hvor noe er, kan jeg nesten garantert ikke svare. Huff, skjønner ikke hvordan dette skal gå… Kanskje det blir sånn at siden jeg er så dårlig på det, blir de bedre bare fordi de må veie opp for alt jeg ikke kan. Jeg har i hvert fall mye omsorg og kjærlighet å gi, så det må jo være verdt noe.
Jeg har, faktisk, klart å jobbe ganske bra med bacheloren i dag. Mens jeg skrev ble jeg etterhvert så trøtt og sliten at jeg måtte sove litt, selv om jeg egentlig hater å sove midt på dagen, og nå er hjernen min litt forvirret og motivasjonen for å skrive er helt borte. Det er så typisk, og også derfor jeg ikke liker å sove på dagen, føler man mister så mye tid. Jeg drømmer meg tilbake til helgen, og London, og tenker på hvor herlig livet var da -for 2 dager siden. Jeg er ikke så fan av disse hverdagene, men hvem er vel egentlig det? Tror jeg må bli flinkere til å få mer ut av hver dag, for å ligge inne og se på netflix gir meg veldig lite, ikke at det er en banebrytende oppdagelse akkurat.
