Det er fint vær ute, men jeg har sittet inne nesten hele dagen, med unntak av en liten tur ut for å gjøre et ærend. Mens jeg gikk til bussen, og forsåvidt mens jeg satt på bussen også, hørte jeg på podcast. Før slutten av året 2017 visste jeg såvidt hva podcast var, er så oppdatert på disse teknologiske greiene vett, men det har endret seg. Jeg har en jeg hører på fast som er av David Dobrik og Jason Nash som heter “views”, de er youtubere (også noe jeg aldri brukte noe særlig før etter sommeren i fjor), men jeg er usikker på om podacstene er veldig morsomme hvis ikke man følger dem på youtube. Det er en veldig spesiell humor, men som matcher min helt, så er ikke noe jeg ville anbefalt alle. Uansett verdt å prøve ut hvis du vil ha en lett og morsom podcast som til tider tar opp alvorlige temaer på en humoristisk måte. I tillegg til denne prøver jeg meg frem på litt tilfeldige her og der for å se om jeg finner noe annet jeg liker. I dag hørte jeg på “drapet på Benjamin Hermansen”, en podcast i tre deler laget av nrk i en serie som heter “hele historien”. Det er en ekstremt trist historie om 15 år gamle Benjamin som blir drept av nynazister, helt uprovosert. Den inneholder innslag fra intervjuer med moren hans, vennene hans og TV og radio intervjuer som ble gjort da det hele skjedde. Jeg måtte jobbe hardt for å holde igjen tårene mens jeg satt på bussen. Virkelig verdt å høre.
Når jeg tenker på alderen min (som om under en uke blir et år høyere) og hvor lite jeg både liker, og kan om, teknologi, ser jeg for meg mine fremtidige barn bli veldig oppgitt over meg. “Men mamma da… Du skjønner ikke sånn her”, haha! Ikke at barn tilhører min nærmeste fremtid, men jeg tviler på at jeg blir bedre på teknologifronten innen den tid uansett. Jeg er elendig på geografi også, så håper virkelig min fremtidige mann er bedre. Hvis mine barn noensinne spør meg hvor noe er, kan jeg nesten garantert ikke svare. Huff, skjønner ikke hvordan dette skal gå… Kanskje det blir sånn at siden jeg er så dårlig på det, blir de bedre bare fordi de må veie opp for alt jeg ikke kan. Jeg har i hvert fall mye omsorg og kjærlighet å gi, så det må jo være verdt noe.
Jeg har, faktisk, klart å jobbe ganske bra med bacheloren i dag. Mens jeg skrev ble jeg etterhvert så trøtt og sliten at jeg måtte sove litt, selv om jeg egentlig hater å sove midt på dagen, og nå er hjernen min litt forvirret og motivasjonen for å skrive er helt borte. Det er så typisk, og også derfor jeg ikke liker å sove på dagen, føler man mister så mye tid. Jeg drømmer meg tilbake til helgen, og London, og tenker på hvor herlig livet var da -for 2 dager siden. Jeg er ikke så fan av disse hverdagene, men hvem er vel egentlig det? Tror jeg må bli flinkere til å få mer ut av hver dag, for å ligge inne og se på netflix gir meg veldig lite, ikke at det er en banebrytende oppdagelse akkurat.
