Januar 2018
I januar 2018 opplevde jeg ekstremt mye. Det hele startet på en hytte i Hemsedal med gode venner. Vi feiret med jegergryte og afterski haha, en helt ny type nyttårsaften for meg. To dager etter dette, 2. januar, satte jeg meg på flyet til Tanzania og skulle være borte i 3 mnd.
For at dette innlegget ikke skal bli altfor langtrukkent og uinteressant har jeg prøvd å plukke ut noen av de tingene vi gjorde. Januar var den måneden jeg opplevde mest, så jeg hadde vært nødt til å skrive en bok om jeg skulle fortalt om absolutt alt. Det sier seg selv at da jeg dro til et nytt kontinent for å jobbe som sykepleier i et uland, så opplevde jeg også utrolig mye. Her er noen av de tingene vi fikk være med på i Januar.
Vi fikk et møte med tradisjonell medisin. Alle de flaskene inneholder forskjellige urter og div som er satt sammen på en slik måte at det kan kurere det meste. Dette er i hvert fall det vi fikk lære. Nysgjerrige som vi var prøvde vi oss på en pakke som skulle kurere munnsår. Jeg hadde et ekstremt vondt sår som aldri ville bli borte. Medisinen kostet sånn 20kr og bestod av noen brune greier. Instruksjonen vi fikk var at det skulle blandes i vann og gurgles. Akkurat hvor mye vann som skulle brukes, eller hvor lenge det skulle være i munnen, var det ingen som visste. “Medisinen” smakte jord og endte opp med å gjøre alt mye verre. Det holdt med det ene eksperimentet, vi rørte aldri de greiene der igjen.
Det årlige moteshowet skulle holdes der vi bodde. De spurte om ikke noen av oss ville bli med, og det ville vi jo (etter veldig mye frem og tilbake). Vi dro på “audition” og måtte gå catwalk foran mange, lokale profesjonelle modeller. Det var ekstremt flaut, men også veldig artig. Han ene ba til og med om nummeret mitt, så noe må jeg ha gjort riktig. Selve kvelden vi skulle gå ble vi sminket at noen sminkører som holdt til nede i byen. De ga oss kortet sitt og ba oss ta kontakt om vi ville bli sminket profesjonelt, men etter jeg fikk se resultatet ble det kortet langt bort og aldri tatt frem igjen. Jeg må si at jeg ikke følte meg så veldig pen.
TICC, der vi bodde, arrangerte turer ut til en sandbank. Vi kjørte en tvilsom trebåt, som jeg er veldig overrasket over at kom seg helskinnet frem og tilbake, ut til en liten øy av sand. Der badet vi og solte oss, og smurte oss mye inn med solkrem da det var absolutt null mulighet for skygge. Tidevannet i Tanziania var ekstremt. Båten strandet fordi vannet ble for lavt, så det var bare å smøre seg med tålmodighet og vente til vannet kom tilbake før vi kunne dra hjem igjen. Heldigvis måtte vi ikke vente så veldig lenge, og til slutt fikk vi dyttet båten ut igjen og kunne begynne på den veldig ustabile turen hjem igjen.
Disse to bildene er fra to forskjellige praksiser. Det første er fra eldrehjemmet der vi hjalp til med vasking av klær, bestikk, tallerkner, rydding, og aktivitetstid. Det var en fantastisk praksis hvor vi møtte noen veldig sterke mennesker som alltid var blide og som gjorde det absolutt beste ut av det lille de hadde. Vi ble knyttet til de eldre som bodde der, selv om vi ikke kunne prate med dem.
Det andre bilde er fra skolehelsetjenesten. Det er et av mine favorittbilder fra hele turen. Det minner meg om en jente som jeg følte jeg knyttet et bånd til den ene dagen jeg var med henne. Det minner meg også om noe av det tyngste jeg var med på og hvor viktig det er å sette pris på det vi har her hjemme. Det er veldig mange følelser knyttet til det bildet, og den dagen kommer jeg for alltid til å ta med meg videre – både på godt og vondt.
Februar 2018
I overgangen mellom januar og februar var det min gruppe sin tur til å bo hos en familie. Vi var utrolig spente på hva vi kom til å møte. Det eneste vi hadde fått oppleve av “the village” var stort sett det vi hadde sett ut av vinduene i bilene der vi kjørte forbi, eller det lille vi hadde sett i praksis. På utplasseringen fikk vi bo en uke hos en lokal familie. Null internett, begrenset med vann og strøm, og matlaging på et teppe på bakken. Ting vi gjorde så naturlig der, er ting jeg aldri ville gjort her hjemme. Spesielt godt husker jeg den ene dagen vi lagde mandazi (et typ fritert brød) og den ene høna løp over plata og tråkket oppå den ene deigbiten. Maten ble jo fritert, så alt av bakterier ble borte, men det føltes allikevel litt spesielt å spise mat som du visste at dyrene hadde tråkket i. Jeg fikk også god kontakt med han yngste gutten i familien og ville helst ta han med hjem da vi dro derfra, men det kunne jeg jo ikke. Jeg fikk nøye meg med minnene av å leke i sengen før leggetid, og de herlige bildene jeg har på telefonen.
Vi hadde hørt om at det fantes et hotell litt unna der vi bodde. På dette hotellet hadde man gjerne all plassen for seg selv, da det ofte ikke bodde noen der. Det lå rett ved havet, hadde nydelige rom som var helt åpne, uten vegger. Det var en nydelig utsikt fra rommet. Maten der var herlig, og de to (muligens 3, husker ikke) dagene vi tilbragte der var som en drøm. Vi gikk turer ute i havet når det var lavvann, og badet i bassenget mens vi drakk kalde drikker når det var høyvann (det var veldig mange skarpe stener på bunnen så det var ikke så greit å bade i havet). Jeg fikk mer farge på kroppen på den helgen enn jeg hadde fått til sammen på de to månedene jeg hadde vært i Tanzania.
Den 15. februar knuste hjertet mitt. Haha okay, det er kanskje litt vel dramatisk, men jeg opplevde en større kjærlighetssorg enn jeg har gjort noen gang tidligere. Det kom så uventet, hardt og brutalt og jeg var knust. Den 16. februar kl 06:00 gikk bussen fra TICC til Usambara fjellene. Vi skulle på en tre dagers fjelltur med null internett. Det var nok den beste måten for en kickstart på å komme seg videre når en har det ganske kjipt. Jeg fikk ikke så altfor mye tid til å tenke på hvor vondt jeg hadde det, og jeg var omringet av kjempe gode jenter hele tiden som hjalp meg igjennom det verste. Den fjellturen var helt fantastisk og noen av de eneste utsiktene jeg opplevde var der. Jeg var sliten og trist, men ble også oppglødd og fascinert av alt vi så. Det var en rollercoaster av følelser, men til sammen ble det en veldig bra tur som jeg absolutt ikke angrer på. Den kom også på det best tenkelige tidspunktet, så jeg takker mine venninner som overtalte meg til å bli med!
Også må jeg bare ta med dette. Vi skulle få nye simkort til mobilene, og dette var sjappa hvor det ble gjort. Enda verre var det at de måtte ha passene våre for å ordne det, som om det ikke var sketchy nok fra før… Så vidt jeg vet ble ikke passene misbrukt på noen måte og simkortene funket fint. Jeg hadde aldri dratt til et lite telt med et plastikkbord for å ordne noen ting som helst her hjemme i Norge, men der nede var det liksom bare sånn det var, og det måtte vi bare akseptere.
Tiden løper fra meg og dette innlegget viste seg å blir et mye større prosjekt en jeg hadde trodd. Det får bli med disse to månedene nå, også kommer resten senere. Heldigvis har jeg ikke like mye fra resten av året, så jeg får forhåpentligvis plass til resten i et eget innlegg.
Ha en nydelig nyttårsaften dere, også snakkes vi igjen i 2019! Takk for at dere har fulgt meg så langt, og jeg håper at det vil følge meg videre på denne reisen som vi kaller livet. Haha det var jo litt poetisk sagt.. :Dp
GODT NYTTÅR!!!
