Planen i går var som følgende:
– Være på jobb fra 7:30 – 15:20
– Reise hjem og skifte til treningstøy, og ta meg en beinøkt
– blogge litt
– Spise middag og slappe av
Hvordan det ble?
– Jobb 7:30-22:20
– Hjem og spise
– Legge meg
Det ble en veldig lang dag i går, som egentlig ikke føltes så lang. Da jeg kom hjem fra jobb på kvelden, føltes det egentlig bare som jeg hadde jobbet et enkeltskift. Det føltes ikke som jeg hadde vært der i 16 timer. På kveldsrapporten slet jeg med å huske hvilke pasienter som lå hvor, og hvem som trengte hva, men jeg følte meg egentlig ikke så sliten. Alle forteller meg at jeg ikke må slite ut meg selv, men burde man ikke merke det før det går til det ekstreme?
Da jeg kom hjem på kvelden reflekterte jeg over hvor lite pause jeg hadde hatt den dagen. Det var så vidt jeg fikk sjekket telefonen. Det var hele tiden ganske rolig da jeg var ute. I det jeg satt meg for pause, derimot, skjedde det mye. Jeg har det ofte sånn når jeg har dagvakter. Alt av meldinger og snapper må vente til jeg er ferdig på jobb. I går føltes som en veldig lang dagvakt.
Jeg kjente ikke at jeg var spesielt sliten i går, i dag er det noe annet. Jeg våknet opp helt forvirret. Jeg drømte om pasientene mine i natt. Hun ene døde, i drømmen min, akkurat da jeg våknet. Jeg lå i halvsvime i sengen, gjorde et eller annet på mobilen som jeg ikke husker lenger. Det første kvarteret av morgenen er bare en stor tåkesky som jeg egentlig ikke husker noe av. Kroppen er sliten, hjernen er sliten. Alt jeg vil er å legge meg ned igjen og sove. Bare si meg ferdig med denne dagen og sove til i morgen.
I dag blir det ikke noe overtid på meg. Jeg skal jobbe, dra hjem, spise sjokolade og se på netflix. Kanskje jeg til og med skal ta ansiktsmaske, bare for å gjøre noe litt spesielt fint for meg selv. Noe fortjener jeg i hvert fall, det synes jeg.
