Lykkefølelse og masse energi var det jeg følte på vei hjem fra jobb. Solen skinte, fuglene sang, og dagen i dag var den beste ansvarsvakten så langt. Det er vel egentlig bare å forvente at det går bedre for hver gang jeg jobber, men et lite øyeblikk der trodde jeg alt håp var ute. Det føltes som om jeg aldri kunne bli en sykepleier verdig å jobbe med ansvar. Det føltes skikkelig håpløst og tanken på å skulle ha det så dritt etter jobb hver dag, var rett og slett trist. Det er ikke lenger enn en uke siden jeg alt det stod på. En uke siden jeg gråt øynene mine ut i fortvilelse over hvor dum jeg var som ikke fikk til noen ting. I dag var jeg nesten ikke stresset (bare den siste 1,5 timen, men det var ikke min skyld!). Ta det med dere, dere som kanskje ikke føler dere tilstrekkelig eller at alt er håpløst: Til og med jeg begynner å klare det.
All den energien jeg hadde på vei hjem, forsvant derimot så fort jeg kom inn døren. Jeg lagde meg mat og satt meg opp på rommet. “orange is the new black” rullet på skjermen. Sakte, men sikkert, begynte øyelokkene å bli tunge. Rommet gikk i svar i små sekunder av gangen, og det eneste jeg kunne gjøre var å legge meg nedpå litt. Det ble til en fantastisk halvtime hvor jeg virkelig slappet av ordentlig. Ettersom jeg har hatt en del jobbing og reising i det siste, har jeg hatt få stunder til å bare gjøre ingenting. Et sånt øyeblikk var helt nødvendig. I tillegg har jeg fri imorgen, så det er ingenting å være nervøs for. Jeg skal ikke ha ansvar over noen personers liv. Jeg skal sove lenge, møte venninner og trene. Noe av det beste er å ha god tid på morgenen. Jeg kan lage noe digg å spise, se på TV og sminke meg. Alt dette som jeg til vanlig må haste meg igjennom. Det ligger an til å bli en skikkelig bra dag.
Jeg kom akkurat hjem fra en veldig kort treningsøkt. Tanken var god, utførelsen var verre. Før i tiden, den gangen jeg var i en skikkelig god vibe, hadde jeg alltid en plan klar. Jeg elsket å trene alene. Jeg følte meg (litt) selvsikker og kjente at jeg visste hva jeg drev med. I dag følte jeg meg helt lost. Jeg tittet tomt ut på alle apparatene rundt meg, og lurte på hva i all verden jeg skulle finne på. Det var ingen plan, ingen ide. All kunnskap jeg en gang hadde, har liksom flydd igjennom vinduet og stukket av. Bena ble også vonde etter kun 4 min på mølla, som ikke gjorde ting noe bedre. Planen var 20 minutter med rask gåing/lett jogg. Plutselig ble det 15 min til som jeg måtte fylle med noe annet. Det endte opp med å bli en god blanding av mølle, sykkel og romaskin. I tillegg tok jeg noen mage- og ryggøvelser, som er det absolutt viktigste for en som hatt slitt med ryggen tidligere. Egentlig for alle, alle trenger å gjøre mage- og ryggøvelser! Selv om økten ble kort, så var det noe. Jeg gleder meg til å trene med Nora i morgen, hun kan få litt orden på ting. Jeg aner tydeligvis ikke hva jeg holder på med lenger.
