Kroppen skriker etter søvn. Jeg har vært trøtt og sliten, svimmel og småkvalm, i hele dag. Siden jeg jobbet på tun med ei som er ganske gravid, og som sikkert hadde det mye verre enn meg, så kunne jeg liksom ikke si noe. Ikke at det var så mye å si, hva skulle hun gjort med det?
Vakten i dag var så som så. Jeg løp rundt som en hodeløs kylling hele dagen. Ikke fordi det var så sinnsykt mye å gjøre, men fordi jeg glemte alt jeg skulle og måtte tilbake flere ganger til samme sted. Jeg følte meg så ubrukelig og teit der jeg glemte hver minste ting som pasientene ba om. Det har virkelig ikke vært min dag.
Det hele startet da jeg skulle prøve å legge PVK på en pasient. Å legge PVK(veneflon som mange kjenner det som), kan være litt tricky. Jeg ble ganske flink på det da jeg var i praksis på hjerte, men det er snart to år siden. Det var også sist gang jeg la en PVK. Var ganske nervøs da jeg skulle prøve meg i dag i hvert fall. Det gikk ikke bra. Jeg skalv på henda mer enn jeg nesten har gjort noen gang. I hvert fall har jeg aldri det i sånne situasjoner. Jeg bommet på åren først, deretter traff jeg, men den ble ødelagt. Jeg fikk altså ikke lagt den PVKen slik som jeg skulle, og vi måtte ringe etter stikkehjelp. Ting ble ikke noe særlig bedre av det. Derfra gikk det opp og ned jevnt over hele dagen.
Nå er jeg ekstremt sliten. Hodet er ikke helt på riktig plass, og den turen jeg skulle gå med Nora må jeg bare avlyse. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at hvis jeg begynner å gå tur ute nå, kommer alt til å bli 10x verre. Kvalmen, hodepinen og svimmelheten pleier ikke å ta av når jeg er i fysisk aktivitet. Uansett kjenner jeg at kroppen trenger å hvile litt, så da skal jeg lytte til den.
Beklager for et klageinnlegg, men dette er en blogg om min hverdag, og helt ærlig er det sånn ting er nå. Jeg har en kjip følelse inni meg, som jeg bare ikke klarer å skjule. Håper dere har hatt en litt bedre onsdag enn meg. Nå skal jeg legge meg litt nedpå den gode sengen min, med “Jane the virgin” på netflix.
Vi snakkes!
