I dag er det 4th of July, men det er også ett års jubileum for operasjonen i ryggen min. Operasjonen som endret hele livet mitt. 

Da jeg var 16 fikk jeg mitt første prolaps. Jeg husker ikke smertene slik at jeg kan gjenkalle dem, men jeg husker situasjoner om hvor sinnsykt vondt jeg hadde det. Jeg husker spesielt en overnatting vi hadde på ungdomsskolen. Vi hadde vært våkne hele natten, og da morgenen begynte å komme gikk vi ut for å spille basketball. Det hadde gått en stund siden jeg hadde fått prolapsen. Jeg husker ikke akkurat hvor lenge, men nok til at jeg innimellom ikke ofret den en tanke. Dette var en av de gangene. Vi spilte basketball, ballen trillet bort og jeg løp for å hente den. Da jeg bøyde meg ned var det som å få prolaps på nytt. Jeg blir faktisk litt småkvalm av å skrive dette, for jeg kan tenke meg hvor vondt jeg hadde. Da jeg tok med ballen tilbake, ønsket jeg ikke å si noe til de andre. Jeg ga meg derfor bare med å spille, og gikk inn i stedet. Jeg husker hvor fortvilet jeg var. Det var vondt uansett hva jeg gjorde, Om jeg stod, satt eller lå ned hadde ingenting å si. Jeg husker fortsatt at jeg flere ganger uttrykte at jeg sikkert kunne fly og det ville fortsatt være vondt. På det meste fikk jeg fri fra smertene i noen få minutter, men de kom alltid fort tilbake. 

Ettersom tiden gikk ble smertene svakere. Jeg kom til et punkt hvor det kun var vondt hvis jeg stod i over 20 minutter i strekk, eller hvis jeg bøyde meg. Jeg kunne leve med det. Det kompliserte livet litt, men det var ikke uutholdelig.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Oktober 2016 skjedde det igjen. Jeg hadde første praksisdag på hjerteavdelingen. Det endte opp med at jeg dro hjem tidlig, smerten gjorde meg skikkelig dårlig. Utover de neste ukene ble det bare verre og verre. Jeg endte opp med å måtte utsette de siste dagene i praksis og ta dem en uke senere, jeg klarte rett og slett ikke å gjennomføre de siste dagene i strekk. Jeg husker tårene rant da jeg stod og ventet på heisen før praksis, det var kjempe vondt da jeg stod, hvis jeg satt ned var det helt fint. 

Hvordan jeg kom meg gjennom 3 praksisperioder med slike smerter aner jeg ikke, og det er ikke uten grunn jeg er ekstra stolt over å ha kommet igjennom hele studiet til samme tid som alle andre.

I januar 2017 begynte jeg å dra til manuellterapeut, han ble mitt vendepunkt. Etter å prøve ulike styrkeøvelser og nåler her og der, henviste han meg til kirurg. Han var meget usikker på avgjørelsen, samme var jeg. Dit var for det første veldig liten sjans for å få operasjon, og for det andre var det veldig usikkert om det kom til å gjøre noen forskjell. Det var et stort skritt å ta og faktisk be om å bli henvist videre. Tenk om jeg faktisk fikk operasjon og noe gikk feil slik at jeg fikk det verre enn før? Tenk om jeg ikke fikk operasjon og måtte gå med de smertene resten av livet? Jeg begynte å planlegge hva annet jeg kunne utdanne meg til, hadde ikke operasjonen fungert, kunne jeg ikke blitt sykepleier.

På konsultasjon for operasjon var det ikke noe spørsmål. Etter noen kjappe undersøkelser sa han «skal jeg sette deg på venteliste da?». Jeg kunne ikke tro det. Skulle jeg faktisk bli kvitt de smertene som siden ungdomsskolen hadde preget livet mitt i så stor grad?

Dette er det eneste bildet jeg har fra den dagen. 

Nå har det gått ett år. Ett år siden jeg fikk et nytt liv. Ett år siden jeg kunne stå og vente på bussen uten uutholdelige smerter. Ett år siden jeg kunne begynne å bli med ut på byen med venninner, siden jeg kunne gå rundt i Oslo på en fin sommerdag og ett år siden livet mitt ikke lenger bestod av konstante smerter, hver dag. 

Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk operasjonen og at jeg fikk det så bra, for jeg vet hvor sjeldent det er. Selv et år etterpå kan jeg få tårer i øynene av å tenke på hvor fantastisk livet er nå. Det er ett år siden i dag, og forhåpentligvis vil det vare i mange år fremover