Den knirkende lyden skjærer i ørene. Jeg krymper meg litt, lurer på hvordan noen kan bruke det treningsapparatet som lager så mye lyd. Skjønner dem ikke at det er fælt for alle rundt? Så blir jeg litt irritert, siden det faktisk er jeg som burde fikse det. Jeg burde olje apparatet så at det ikke lager så mye lyd, slik at kundene kan bruke det uten å skjære hull i trommehinne på alle i nærheten. Men jeg vet ikke hvor oljen er, og ikke aner jeg hva jeg skulle gjort om jeg visste det heller, så da får det være. Det er sikkert ingen andre som bruker det apparatet mer i kveld, jeg slipper nok å høre det igjen. Så glemmer jeg det, helt til neste gang den skjærende lyden kommer tilbake.
Sånn går dagene for tiden. Det er det samme hver eneste uke, de samme tankene, de samme handlingene. Jeg skriver bachelor til 16, jobber til 21. Det gjør meg ingenting. Bacheloren er ferdig om en uke, eller den må leveres om en uke i hvert fall, uavhengig om den er ferdig eller ei. Jobb er fint det også. Det er en blanding av å hjelpe mennesker, skrive bachelor og få betalt. Den betalingsdelen gleder jeg meg i hvert fall til, denne måneden har jeg virkelig stått på. Jeg har hatt to dager i uken som har vart 12 timer, resten har vært fulle skrivedager. Om det er slitsom? Ja! Om det blir verdt det? Jeg håper det! Ting begynner i hvert fall å se lyst ut. Vi har snart kommet gjennom den første gjennomgangen av bacheloren. Den begynner å ta form, noe som er utrolig kult å se. Jeg tenker på alle de oppgavene jeg har fått på skolen hvor jeg har tenkt for meg selv “Hvordan i all verden skal jeg klare dette?”. Men så har jeg klart det, jeg har kommet igjennom og om en uke er jeg helt ferdig!
Vi snakkes!