Hei igjen!
Forrige innlegg snakket jeg om min første uke i Sydney. Tanken var å gå uke for uke fra Sydney til nå (som er ca 6 uker), men så kjente jeg et behov for å dele noen tanker fra denne dagen og følte det ble mer autentisk enn om jeg skulle ventet for så å dele om noen uker igjen.
Om 5 timer flytter jeg på en båt for to netter. Vi skal reise rundt Whitsundays som er helt nydelig, i hvert fall i følge bildene på google. Vi er ca 20 personer som skal bo på en båt, og det er her mine bekymringer begynner. For det er ikke nødvendigvis bare fryd og gammen å skulle være låst inne på en båt med 20 personer over flere dager. Spesielt folk du ikke kjenner eller har møtt før. Etter Fraser Island (som jeg kan
fortelle om i et senere innlegg), har jeg virkelig fått se hva utestenging og ekskludering kan gjøre med en. Den helgen fant jeg heldigvis andre venner å være med, venner jeg nok kommer til å ha fremover, men jeg kjenner at jeg er nervøs ettersom det ikke er garantert noen gang at man finner noen man kommer godt overens med. Alle sier “du kommer til å møte folk”, men det er helt ærlig ikke alltid så lett som de skal ha det til.
På Fraser Island følte jeg meg så alene, og det ødela veldig mye av opplevelsen. Det er kun 4 dager siden, så det sitter friskt i minnet. Jeg må bare prøve å komme over det, så det ikke ødelegger mer enn det må for denne turen. Backpacking er gøy, men det er også utrolig utmattende å leve på denne måten. Flytte rundt hver tredje dag, ikke ha noe eget sted, nye inntrykk hver dag. Er som å ha første dag på jobb, hver dag. Alle vet hvor slitsomt det kan være. Jeg føler meg veldig sliten for tiden, og kjenner at det ikke er mye som skal til før jeg får en reaksjon. Det er vanskelig å ha det sånn som dette når alle tror, og forventer, at jeg har det fantastisk hele tiden.
Vi var ute på et utested i går. Det var musikk, folk, drikke, men ingen av de jeg var med (inkludert meg selv) var i humør for å feste. Hadde jeg tatt et bilde og sendt til folk, så hadde de trodd jeg hadde “the time of my life”, mens jeg i virkeligheten satt på en benk og tittet på klokken og lurte på når det var akseptabelt å dra hjem.
Det er veldig mye positivt som skjer her, det er ingentvil om det, men jeg tror jeg egentlig hadde hatt godt av en pause nå. Finne et sted for meg selv, ikke være rundt folk hele tiden, kunne ta en dag uten nye inntrykk.
Jeg er spent på båten og hvordan det blir, håper det blir en god opplevelse. Om ikke annet, så får jeg i hvert fall fine bilder. Været skal være nydelig, utsikten skal være bra, og maten er visst veldig god. Det er mye å se frem til, så i verste fall sitter jeg alene på en båt og titter på nydelig utsikt, som jo ikke er det verste i verden uansett.
