Da jeg lå i sengen i går kveld, hørte på regnet utenfor det åpne vinduet og ikke fikk sove, tenkte jeg tilbake på tordenværet vi hadde i Tanzania. Den første natten det tordnet våknet jeg av et brak som må ha vært høyere enn noe annet jeg har hørt før. Jeg åpnet øynene, satt meg opp i sengen og så at hun jeg delte rom med også var våken. “Hørte du det?”. Jeg smilte for meg selv mens jeg svarte noe ála “hvordan kunne jeg ha unngått å høre det?”. I Tanzania var vinduene alltid åpne, det ene hadde til og med kun en myggnetting, ingen glass til å lukke lydene ute. Det blinket utenfra igjen, som en gigantisk blits som var rettet mot det åpne vinduet. Jeg telte sekundene, slik jeg alltid gjør når det tordner og lyner. Jeg husker ikke hvor langt jeg telte, men jeg vet at jeg ikke kom så veldig langt før det braket til igjen. 

Vi sov i hus som hadde stråtak og var laget av tre. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke følte meg veldig trygg der jeg lå i sengen og leste fakta om lyn og torden på mobilen. Jeg var redd, skikkelig redd. Hun jeg delte rom med ga meg ideen om å sette i øreproppene og sette på høy musikk, det kunne dempe lyden litt. Det funket mot lyden, men sengen ristet like voldsomt uansett. Det føltes tryggere å høre det da, vite hva som kom og ha litt kontroll på det som skjedde rundt meg. 

Jeg sjekket Snapchat. Vi hadde en egen gruppe med de vi hadde dratt sammen med – alle menneskene vi hadde blitt kjent med og bodde med. Det foregikk en samtale mellom flere personer hvor det kom frem at de satt ute og så på lynet. Vi tok på oss litt klær og gikk ut.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Akkurat det øyeblikket her savner jeg veldig

Utenfor døren var det en liten, åpen “gang”. Den var litt over en meter bred og hadde tak over seg. Der ute, på gulvet, møtte vi flere av de som bodde rundt oss. Vi satt oss ned på det tørreste stedet inntil veggen og så på himmelen. Husene vi bodde i lå som en firkant med en relativt stor åpning i midten der det var palmetrær og en liten sitteplass med tak over. Det blåste og regnet kraftig. Vi så aldri selve lynet, men måten himmelen lyste opp kommer jeg aldri til å glemme. Det øyeblikket vi delte hvor vi alle satt sammen, ute, fascinerte over hvilke krefter naturen hadde å by på. Pratet, lo og skvatt litt hver gang det tordnet som verst.

Vi satt ute en stund før det etterhvert roet seg litt og vi gikk inn for å prøve å få litt mer søvn. Frokosten var kl 9 enten vi var våkne hele natten eller ikke. Tordenet døde etterhvert ut og vi fikk oss noen timer til med søvn. 

Bildene er av dårlig kvalitet siden de er tatt midt på natten, men det viser litt av hvor kraftig lynet var der det lyste som mest.

Å tenke tilbake på alle de små øyeblikkene vi hadde i Tanzania gjør at jeg savner det skikkelig. Livet var litt lettere da, litt mer innholdsrikt. Øyeblikkene som der og da ikke virket så store, sitter nå igjen som gode minner. Ting vi kanskje ikke tenkte at hadde så stor betydning i det store og det hele, er de som nå stikker seg frem i tankene. Jeg savner det skikkelig, alt fra den utrolig kjedelige frokosten til de spennende utfluktene og hverdagslige tingene. Det var virkelig en opplevelse for livet, og om du har muligheten til å gjøre noe lignende så vil jeg anbefale på det sterkeste at du tar den. Det er ikke sikkert det blir som du tenker, og du er garantert å få noen tunge stunder, men én ting er sikkert og det er at det blir en opplevelse for livet.