Nå er det lenge siden jeg har vært her. Det går ikke så mye på skrivelyst og skrivesperre, heller motivasjon og tid. Den lille motivasjonen jeg trengte akkurat nå fikk jeg av en venninne som sendte en melding om at hun savnet bloggen min. Det var utrolig hyggelig å høre og jeg kjente at det som de siste dagene har føltes som ork og noe jeg ikke har giddet å ta meg tid til, plutselig var noe jeg savnet. Etter den lille pausen var det så godt å sette seg ned å skrive igjen. Jeg får faktisk litt sommerfugler i magen og et smil om munnen her jeg sitter i sengen og hendene flyr over tastaturet.
Jeg føler at jeg burde sovet mer etter nattevakten. Vakten som var så forferdelig at jeg trengte å prate med pappa om det før jeg kunne legge meg. Det var en natt med absolutt null tid til pauser. Du kan tenke deg 10 timer jobb, midt på natten, uten tid til å sette seg ned eller spise. Da de siste timene begynte å nærme seg før jeg kunne dra hjem, dunket hodet verre enn noen gang. Jeg visste at det var fordi jeg var uendelig sliten og hadde brukt opp all energien min. Jeg overlot mye mer av nattens gjøremål til dagvaktene, enn jeg var komfortabel med. Samtidig satt jeg 15 min overtid, holdt på å sovne i stolen der jeg godkjente de siste dokumentene, og jeg hadde faktisk prøvd på de blodprøvene. Det var bare ikke min natt.
Vi gikk rundt og himlet med øynene til hverandre hele natten og kom med den samme setningen flere ganger – “selvfølgelig måtte det skje i natt”. For det var mer enn det faktum at vi var 3 sykepleiere på 27 pasienter hvor flere av dem var kjempe dårlige, som gjorde natten til det jeg endte opp med å kalle “forferdelig” da jeg kom hjem. Det var skuffer som stengte seg og som ikke kunne åpnes, ting som datt i bakken, antibiotikaglass som var knust… Ting jeg aldri har opplevd før en gang. Det føltes som at om det kunne gå galt, så gjorde det det.
Pappa fikk snudd litt om på tankene mine. Han sa “dette var egentlig en veldig suksessfull natt. Tenk på alt dere klarte med de få ressursene dere hadde. Alt dere fikk til og alle pasientene som fikk den hjelpen de skulle på grunn av dere. Dere gjorde alt riktig, og du kan være stolt av at dere kom ut av den vakten etter å ha klart å faktisk hjelpe de som trengte det.” Det han sa er sant. Jeg er litt stolt over at vi fikk til alt vi gjorde, og selv om det var så mange dårlige, så karte vi å hjelpe dem.
Okay, jeg kan ikke selv forstå hvor deilig det faktisk var å skrive igjen. Jeg visste ikke hvor mye jeg har savnet det. Jeg føler nå at skrivingen er noe jeg burde ta meg tid til ikke for lesertallene, men for den terapien det er. Fordi jeg elsker denne lille platformen som jeg har laget, som er min. Det eneste stedet jeg kan si akkurat hva jeg vil, og ingen kan stoppe meg.
Jeg har ikke turt å se på lesertallene på flere dager, og tenker at jeg skal vente med det – jeg tviler på at det kommer til å gi meg noen god følelse å sjekke. Det er uansett ikke det som teller. Fra nå av skal jeg skrive for meg selv, slik som jeg gjorde tidligere.
Takk til dere som fortsatt klikker dere innom, selv om jeg har vært litt fraværende. Velkommen til dere som er nye. Nå skal jeg straks lage middag og fortsette det netflixmaratonet som jeg har holdt gående de siste dagene.
Vi snakkes senere
