Kvelden tilbragte jeg hos Ella. Vi spiste potetgull, drakk brus, så på film og catchet opp på alt som har skjedd siden vi så hverandre sist. 

Akkurat da filmen var ferdig, og vi skulle til å sette på en episode av “modern family”, ringte telefonen. Jeg har aldri vært en som ikke tør å svare bare fordi det er et et ukjent nummer, tenk om det plutselig er norsk tipping som ringer. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

“Hallo, du snakker med Rebekka”. 

Han presenterte seg med navn og fortalte hvor han ringte fra. Det var en telefonselger, of course… Jeg ville ikke være uhøflig, så jeg tenkte at jeg like godt kunne høre på hva mannen hadde å si. Det første jeg merket meg var hvor ofte han brukte navnet mitt. I en vanlig samtale, hvor jeg snakker på tomannshånd med noen andre, bruker jeg aldri navnet deres. Hva er grunnen? Det er absolutt ingen andre som kan høre hva vi snakker om på telefonen, så hvorfor skal du hele tiden presisere at det er meg du snakker til? Det er jo garantert et triks som brukes for at alt skal føles mer personlig, men det endte bare opp med å bli noe meget irriterende. Hver gang han sa navnet mitt, eller “perfekt”, fikk jeg lyst til å legge på telefonen. Det var veldig mange ganger det kunne gått feil der, altså. 

Etter litt småprat frem og tilbake sa han:
“Men Rebekka! (jaaa….) hva er det som skal til for at du velger å bytte mobilabonnement til oss?” (“Du må gi meg et bedre tilbud enn det jeg allerede har”).

Et tilbud fikk jeg. Et tilbud det faktisk var umulig å si nei til, uten å virke helt tom i skallen. Det var helt tydelig bedre enn det jeg hadde. Prisen var billgere, og datapakken var større. Det var til og med uten binding. Jeg spurte om jeg kunne få tilbudet på SMS, så jeg kunne tenke meg litt om. Han var veldig behjelpelig, selvfølgelig kunne jeg det. Han spurte om jeg kanskje kunne få svart innen en time, og det tenkte jeg skulle gå fint.

Jeg satt og tenkte i 55 minutter, men skjønte ikke helt hva som var problemet. Hvorfor var det så vanskelig? Hadde jeg stått helt uten å ha hatt noen tilknytting til noen av operatørene, ville valget vært kjempe enkelt. Mer data, mindre penger. Det burde vært så greit å velge, men det var ikke det.

Jeg satt veldig lenge og veide alternativene. Jeg følte at jeg mistet tilliten hos Telenor om jeg begynte å bruke noen andre. Jeg visste at jeg kunne bytte tilbake når som helst, men da ville jeg ikke være et like trofast medlem lenger. Jeg følte rett og slett at jeg gjorde det slutt med en kjæreste til fordel for en annen. 

Valget ble til slutt tatt, og uansett hvor hardt det var, måtte jeg gå for det billigste alternativet. Det var jo egentlig ikke noe annet logisk valg. Det er som å gå videre fra en hemmelig forelskelse. Jeg er så glad i Telenor, de vet ikke engang hvem jeg er.

Om en uke kommer det nye simkortet i posten, så jeg får heldigvis noen dager å komme meg på. Dette føles virkelig veldig rart.

Jeg beklager at jeg må gå Telenor, jeg tror bare vi akkurat nå har vokst litt fra hverandre. Hvis du i fremtiden kommer med et bedre tilbud så skal jeg bytte tilbake, det lover jeg!

Instagram rebekkaconstance