Akkurat nå er jeg hjemme hos mormor og morfar. Jeg har gått litt for meg selv på rommet, da jeg har en skikkelig intens hodepine. Noe av det mest irriterende som finnes, da det er vanskelig å konsentrere om noe annet når det står på som verst.

Tidligere i dag gikk vi tur opp på et fjell. Jeg hadde fått beskjed om at vi skulle til et hus hvor noe små (120cm høye) søstre hadde bodd. Det var visst litt bratt, men ikke så langt, for å komme dit. Jeg så for meg en 5-10 minutters koselig søndagstur, men jeg hadde undervurdert skikkelig. Det var både mye lengre, og mye brattere enn jeg hadde sett for meg. Utsikten på toppen var nydelig, men fy søren som jeg følte meg i dårlig form der jeg pustet og peset oppover. Jeg er veldig glad mormor på over 70 ble med. Hun har et problem med hjertet som gjør at hun fort blir andpusten. La oss bare si det sånn, jeg var ikke en av de som var utålmodige hver gang vi stoppet. Om noe, var jeg uendelig glad for de pausene. Jeg skyller på forkjølelsen og at det er derfor jeg er i dårlig form, men det har ingenting med det å gjøre. Jeg kunne gått den turen på en dag uten noe forkjølelse eller allergi, og jeg er sikker på at det hadde vært like ille.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er bare så magisk utsikt! Ser ut som et maleri!

Det var uansett veldig koselig, og fin kvalitetstid. Det er noe med at når man går på en sånn tur, må telefonene legges vekk. Du kan ikke gå med nesa nedi og tekste, da tryner du. Så telefonene kom bare opp helt på toppen for å ta bilder, og det synes jeg var helt greit. Det var virkelig like fint på toppen, som det jeg hadde blitt lovet. All svetten, og bein som skalv under min egen vekt, var verdt det for en så fin utsikt!

Etter turen dro vi en for å hilse på kusinen min. Jeg har ikke sett henne på lenge, så det var kjempe koselig å møte henne igjen. Hun studerer også til å bli sykepleier, og da blir det gjerne samtaeevner som kun passer seg sykepleiere imellom. Det er noe spesielt med det, jeg glemmer litt hva som er greit å snakke om rundt andre. Etter et par timer, dro vi tilbake til mormor og morfar for å spise middag. Det er helt sykt hvor slitne og sultene alle var. Maten tømtes på null og niks, og etterpå var det samtlige som måtte legge seg nedpå litt. Masse sol og frisk luft tar på…

Rundt her hvor mormor og morfar bor er det kun fjell, trær og åkre. Akkurat sånn idyllisk landskap man ser for seg at Norge har. Selv om jeg er skikkelig glad i å bo i byen, er det noe spesielt ved å komme hit. Alt er så rolig og fredelig, og de fleste bekymringer hjemme, blir liggende der. Det er som en liten eventyrverden her. Dette skal nyres skikkelig, helt til vi kommer hjem igjen i morgen. Hodepine, eller ei, dagen har vært skikkelig vellykket!