En verdig avslutning

I går blogget jeg ikke, og det er en veldig god grunn til det. 

Som sykepleierstudent har jeg vært med på mye. Jeg har vært med på at et nytt menneske kom til verden, og jeg har vært med på å fortelle foreldre at barnet deres i magen, ikke lever lenger. Jeg har sittet ved sengekanten og hatt samtaler om døden, og jeg har ledd og pratet med eldre damer om hvordan de hadde draget på gutta da de var yngre. Jeg har vært med å fortelle en jente at hun har en uhelbredelig sykdom, jeg har lekt med barn som går gjennom forferdelige behandlinger som gir store bivirkninger, og jeg har fortalt personer at de kommer til å bli helt bra igjen. Det er så mange forskjellige sider ved å være sykepleier. Både psykisk, men også fysisk. Vi fyller så mange flere jobber enn bare innenfor helse. En gang ble vi ringt på vakttelefonen for å prøve å fikse en ovn hjemme hos en pasient (vaktmester), jeg har vasket diverse ting fra gulv og tak (renholder), jeg har forberedt mat til 20 pasienter (kokk). 

Det er noe med de opplevelsene man har som sykepleier, som man ikke nødvendigvis får ellers, som setter merke på deg som person. Jeg husker spesielt godt to pasienter fra min tid i praksis. En dame jeg hadde på sykehjemmet første året, og en mann jeg fulgte opp i psykiatrien andre året. Om det er noen som har gjort inntrykk på meg, så er det disse to. De ga med latter og glede, selv om de hadde alvorlige sykdommer. Jeg holdt hånden til han ene så lenge at svetten rant, men det brydde han seg ikke om. Han trengte at noen kunne holde hånden hans, og det var en ære for meg å kunne være den personen. Disse personene, som så veldig mange andre, har viste meg, og lærte meg, såå mye som jeg kommer til å ta med meg videre som sykepleier. 

I går opplevde jeg noe som igjen lærte meg veldig mye, og som jeg for alltid kommer til å ta med meg. Jeg tror absolutt alle sykepleiere går gjennom det. Noen takler det kjempe bra første gangen, og reagerer ikke nevneverdig, andre takler det ikke så bra. Det er like mange forskjellige reaksjoner som det er mennesker, men det er allikevel noe spesielt med den første gangen. Man vet ikke hvordan man kommer til å reagere, og det er ingen måte å forberede seg. I går var jeg med på mitt første dødsfall. Jeg vet ikke hvor mye inn i detaljer jeg skal gå, for det er nok ikke så interessant for dere. Men det var en pasient jeg hadde vært med kvelden i forveien. Vi hadde gitt han smertelindrende hele kvelden, og var ganske fortvilet for det virket ikke som noe kunne gi han ro. Jeg brukte mye tid inne hos han den kvelden, og tenkte mye på han før jeg la meg den natten. Jeg visste at han ikke hadde så lenge igjen, men jeg hadde aldri trodd at det kom til å gå så fort. På morgenen hadde vi rapport, og vi brukte over halvparten på å prate om han. Han hadde blitt dårligere i løpet av kvelden, og pårørende var ringt. Vi diskuterte hvilke medisiner som ga best effekt, og jeg laget en liten plan i hodet på hva vi skulle gjøre utover dagen for at han skulle få det best mulig. Etter rapport gikk jeg inn til han for å sjekke at han hadde det bra. Da jeg tittet inn, fikk jeg hjertet i halsen. Jeg gikk bort til han, tok på brystet hans, men det var ingen bevegelse. Han pustet han ikke lenger. 

Kroppen ga en umiddelbar reaksjon som jeg ikke hadde forventet. Hjertet hamret så fort som det nesten aldri har gjort før, jeg skalv, og det samme gjorde stemmen min. Jeg hentet de andre, og de ble med inn for å sjekke. De var enige med meg, det var ikke mer liv. Idet jeg kom ut fra rommet for andre gang, på få minutter, knakk jeg sammen.

En av de viktigste lærdommene jeg har fra skolen, er at det er lov å vise følelser selv om du er sykepleier. Det er lov å gråte, smile, føle seg trist og føle seg glad for, og med, pasientene. I går gråt jeg. Jeg tok det innover meg, kjente på følelsen, også tok jeg meg sammen og ble med på alt fra å stelle han og gjøre han klar for pårørende. Det var en utrolig verdig og fin prosess, som jeg er så takknemlig for at jeg fikk være med på. Jeg fikk være med fra å gi han medisiner kvelden før, og hele veien til livet tok slutt og han endelig fikk fred. 

Jeg er så uendelig glad for at første gangen jeg opplevde noe sånt, var på den avdelingen jeg er nå, på den måten det skjedde. Jeg kunne virkelig ikke opplevd dette på noen bedre måte enn jeg gjorde. Det var veldig fredelig, familien var klar over hva som kom til å skje, og jeg følte virkelig at det var det beste for han. Avdelingen tok godt vare på meg, og jeg fikk ta del i en veldig fin og verdig måte å stelle den døde. Jeg er veldig takknemlig for at det ble en så fin avslutning for han, som det ble. Jeg er glad det ikke var en akutt situasjon, og jeg er glad jeg fikk lov til å føle på det jeg trengte. 

Etter jeg kom hjem fra jobb i går, var jeg helt utslitt. Jeg dro ut og møtte de andre jentene for å feire at vi hadde fått tilbake bachelor og at vi endelig har fått autorisasjon, men tankene mine var ikke helt til stede. Jeg gikk igjennom morgenens hendelser så mange ganger i hodet at jeg ikke kan telle de, og jeg trengte virkelig hele dagen for å komme meg videre.

Nå har jeg lagt det litt bak meg. Det er en opplevelse som jeg alltid kommer til å ta med meg, og jeg lærte så mye av det, men nå er jeg tilbake til meg selv. Jeg har fått bearbeidet det, og det føles litt lettere å bære med seg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg