Formen er mye bedre i dag, hurra! Jeg har satt på en klesvask, redd opp sengen, og senere i dag skal jeg jobbe litt på treningssenteret. Det føles så utrolig deilig å være litt tilbake igjen. Formen er fortsatt ikke tilbake 100%, jeg fikk en puls på over 100 bare av å gå opp trappen her hjemme, men det ser mye lysere ut. Og ja, som sykepleier måtte jeg jo selvfølgelig måle pulsen da jeg kjente den dunke i hele kroppen da jeg la meg i sengen, den var 108.
Det eneste jeg klarer å tenke på i dag er hvor gjerne jeg vil reise til LA. Jeg har egentlig sett for meg et år uten noe reising, med unntak av de 3 ukene med familien i juli. Det blir kjempe rart å ikke skulle dra rundt i verden det neste året. Fra sommeren 2016 og til sommeren 2018 har jeg vært, som tidligere nevnt, på over 10 utenlandsreiser. Inkludert her er 4 kontinenter, og 10 ulike land. Så å gå fra det, til én ferie på et år, er en ganske drastisk endring. Det er en god grunn for at jeg ikke kan bruke så mye penger på reising da, så jeg skal vel fint komme meg igjennom det. 
Jeg aner ikke hvor denne reiselysten kommer fra. Jeg har møtt mennesker som knapt har vært utenfor Norden, og som er kjempe happy med det. Folk som trives best i trygge omgivelser og som synes hytta noen ganger i året er å reise nok. Personer som ser på flyreiser som stress, og som absolutt aldri kunne tenkt seg å fly i 15 timer, kun for å tilbringe 1 uke i et annet land. Jeg respekterer disse personene, og tenker egentlig at de er veldig heldige. De har en ro som jeg mangler. De er fornøyd med sånn ting er, og ikke minst sparer de masse penger på det. Jeg er helt motsatt fra disse menneskene. Jeg har snart vært hjemme i 3 måneder fra en 3 måneders tur til Tanzania, og har allerede rukket enda en utenlandstur. For de fleste hadde det vært nok, de hadde ønsket å lande litt før de skulle videre, mens jeg kjenner på en intens trang til å reise mer. Aller helst skulle jeg satt meg på et fly i morgen, om så bare for noen dager, det er det jeg har aller mest lyst til nå. Jeg tror faktisk jeg helt seriøst kunne dratt en helgetur til California om jeg hadde hatt råd. Det hadde ikke spilt noen rolle at det tar så lang tid å komme dit, reisen er faktisk en del av pakken som jeg elsker.
Jeg elsker jobben jeg har nå, livet er generelt ganske bra, og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg har en slik trang til å komme meg bort. Jeg har ingen god grunn, bortsett fra at jeg kjenner det i alle beina i kroppen min. Sjelen min skriker etter å komme seg ut, oppleve noe, om jeg så må dra alene igjen. Men så må jeg prøve å puste litt, roe ned. Neste tur er om kun to uker, såpass skal jeg klare å vente. To uker i Spania, også en 5-dagers tur til London, før vi skal hjem igjen og jeg begynner å jobbe for fult.
Det jeg prøver å fokusere på nå som jeg kjenner trangen til å komme meg bort, er planene jeg har for fremtiden. Jeg har snakket med flere om å reise til LA neste sommer, og tenker at noen av de jeg prater med må jo finne tid i kalenderen, og penger i banken, så vi faktisk kan få det til. En to-tre ukers ferie, mye for å oppleve byen, en del for å finne ut hvor jeg kan bo senere. For etter jeg har kjøpt leilighet, tenker jeg å ta noen måneder i LA. Jeg har også her snakket med flere som sier de ønsker å bli med, men om jeg så må dra alene, gjør jeg det. Det er de tankene holder meg på jorden nå. De roer ned pulsen litt, og lar meg nyte øyeblikkene her hjemme. Det er så utrolig mye å se frem til. Hvor kjedelig hadde det ikke vært om alt skjedde på en gang, og det ikke var noe å jobbe frem mot?
