… Har du først lært det, glemmer du det ikke. I dag fikk jeg testet teorien i praksis. Ikke har jeg syklet på to år, og ikke har jeg jobbet på sykehjemmet på over et halvt år.
Jeg begynte vakten kl. 7:30, og hadde derfor god tid da jeg en time før, egentlig var ganske klar. Jeg surret litt rundt, sminket meg, laget mat og plutselig, uten at jeg skjønner hvordan, var klokken ti over syv. Jeg hadde ekstremt dårlig tid, og var visst ikke så klar som jeg trodde. Hvor flaut hadde det ikke vært å komme løpende inn 10 minutter for sent, første dag tilbake på et halvt år?. “Du kan jo sykle” sa mamma, og det var egentlig eneste måten å rekke det på, så da gjorde jeg det. Viste seg at hjulet på sykkelen ikke var pumpet siden i fjor sommer, kjedet var ikke oljet sikkert siden sykkelen ble kjøpt, og setet var lite og hardt. Sånn skikkelig hardt(Jeg endte opp med å gå halve veien hjem fordi det var så vondt å sitte på setet). Det er en av de skumleste turene jeg har hatt med sykkel siden jeg lærte å syke. Det skjedde ikke noe spesielt, jeg var bare skikkelig ute av trening. Rattet skalv hele veien, sykle uten en hånd var nesten umulig(da jeg måtte fjerne hår fra ansiktet), og jeg gikk av sykkelen for den minste dumpa eller ugjevnheten i veien. Jeg måtte stoppe sykkelen helt for å komme meg av og på, der jeg tidligere har gjort det i fart. Så “det er som å sykle” – nei, du glemmer aldri, men det er ikke bare lett å begynne igjen etter en lang pause. Så fort jeg kom ut av gata, angret jeg også på at jeg ikke hadde tatt på hjelm. Det hadde jeg rett og slett glemt da jeg plutselig fikk så dårlig tid, men har planer om å bli flinkere til det. Neste gang blir det hjelm.
Så var det jobben. Over et halvt år siden sist, men jeg følte at jeg visste hva jeg drev med. Det var deilig å jobbe med noe som føltes nyttig, ikke bare resepsjonen på et treningssenter, og jeg gleder meg bare enda mer til å begynne på sykehuset nå. Jeg brukte nok litt lang tid per pasient, men jeg hater å stresse når det kommer til stell. Jeg tror ikke det er mye pasientene setter mer pris på en å ha god tid, og gode samtaler, under stell uansett. Så jeg prøver å få det til så godt det lar seg gjøre.
Det ble i hvert fall en utrolig koselig dag på jobb, og det er deilig å komme hjem såpass tidlig at jeg fortsatt har ganske mye igjen av dagen. Pluss at jeg har mye bedre samvittighet for å ligge under teppet i sengen nå som jeg har gjort noe ordentlig bra og fornuftig, enn jeg hadde i går da jeg ikke gjorde annet.
Sånn her ligger jeg med Pcen i fanget, og vurderer å sove litt. Er helt utslitt haha! Hvordan skal det gå å begynne i full jobb og våkne så tidlig oftere?