Jeg kjørte hjem fra senteret. Akkurat nå faktisk, etter å ha besøkt ei venninne som jobber der. Jeg gikk til bilen i parkeringshuset, kom på noe jeg synes var morsomt. En tom parkeringsplass… hvor mange krimserier har ikke folk blitt myrdet der? Du tror du er alene, men BOM der var det en jævel som dukket opp med en kniv. Ok, kanskje ikke direkte morsomt da, men jeg tror du tar poenget. Alt føltes egentlig ganske bra.
Jeg satt meg i bilen, satt musikken på høyt og kjørte ut. Jeg kom ut av parkeringsplassen og BOM! Ikke akkurat en mann med kniv som hadde gjemt seg i baksetet, men tanker som rullet rundt i hodet mitt som en orkan. Hvem er jeg? Hvem er jeg når jeg er alene sammenlignet med hvem jeg er med andre? Ser noen egentlig hvem jeg er? Kjenner noen meg, og kjenner jeg egentlig dem?
Jeg føler jeg har så mange tanker, ideer, følelser, opplevelser og drømmer som ingen vet om. Ingen vet hvordan jeg er når jeg er alene, da er jeg bare meg. Men hvem er egentlig det? Når disse tankene kommer, føler jeg meg overveldet. Jeg blir trist. Ikke egentlig trist for noe spesifikt, bare tanken på at ingen egentlig kjenner meg helt. Tanken på at jeg har så mye følelser og ting som svirrer i hodet, og ingen vet. Ingen kan noen gang 100% forstå. Jeg kan aldri 100% forstå noen andre heller, og det er egentlig ganske trist. Vi er alle så alene.
Det er få som vet alt om meg. De fleste vet det meste. Alt overflatisk, forsåvidt det som ikke er overflatisk også. Jeg pleier å si at jeg er en åpen bok for alle som vil lese. Det er vel derfor jeg skriver denne bloggen også, folk kan få vite det meste. Kanskje det til og med kan hjelpe noen. Jeg jobber hele tiden for å gjøre alle rundt meg fornøyd, hjelpe dem, oppmuntre. Jeg føler ikke at jeg lever livet bare for meg og at jeg skal ha det bra, men kanskje jeg gjør det… Alle drømmer handler om meg og hva jeg vil oppnå, ingen andre. Jeg bryr meg masse om andre, har mye empati og omsorg, jeg ønsker at andre skal komme seg langt i livet, men i enden er det bare jeg som står der med meg selv. Det er det eneste som er konstant, at jeg er til stede i mitt liv.
Gud, jeg tror dette ble rotete. Det er bare så sinnsykt mye tanker akkurat nå og kanskje det hjelper å skrive de ned. Kanskje noen andre har det på samme måte. Jeg vet virkelig ikke. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke vet noen ting. Ingenting er konstant, alt går over, men livet er nå. Jeg må puste, holde pusten 10 hjerteslag, også slippe det ut. Slappe av. Det er virkelig ikke så viktig, det er bare livet.
Ingen vet hva som skjer i morgen.