Heisann!
I dag våknet jeg og var ikke helt i form. Det er ekstremt kjedelig å være syk her nede, og absolutt ikke noe man ønsker. Vi har veldig få dager på hvert program som vi følger, og går du glipp av en dag, går du faktisk glipp av ganske mye. I tillegg er det lite å finne på når en ligger på et rom med kun to senger, et skap og nattbord. PCen min har mest sannsynlig fått litt fuktskade også, så den funker heller ikke i dag.
Jeg er i mental health programmet denne uken. Jeg og to andre skal skrive bachelor om mental health og det er derfor egentlig ganske viktig for meg å få vært med på så mye som mulig i det programmet. I Norge hadde jeg nok dratt i praksis i dag, men det er ikke like lett her. Varmen er så intens og tar ekstremt mye energi. Da jeg våknet i dag og var kvalm, hadde vondt i hodet og generelt var sliten i kroppen kjente jeg at å gå rundt i 35 grader bare ville forverre det. Man får heller ingenting ut av dagen når man blir så dårlig i varmen, og i løpet av 3 timer i praksis hadde jeg ikke hatt noen mulighet for å avkjøle meg. Jeg måtte derfor bli hjemme i dag.
Det var første dag i mental health i går. Vi gjør ikke så mye fysisk arbeid i den praksisen, men det er fortsatt en utrolig spennende, og utfordrende, praksis å være i. Vi drar på hjemmebesøk til de som er syke. Vi passer på at de spiser mat, at de har medisiner og stiller spørsmål, og observerer, for å se om tilstanden deres er blitt bedre, forverret eller er det samme. Vi var hos 3 pasienter i går, hvor to av dem var bedre enn de har vært. De 3 pasientene hadde alle forskjellige diagnoser, depresjon, mani og epilepsi med psykose. Den mest spennende, men også desidert mest utfordrende, casen var den som var diagnostisert med epilepsi med psykose.
I helsesystemet i Norge ser vi sjeldent pasienter som har de samme komplikasjonene fra de samme diagnosene som her. En person med epilepsi i Norge ville blitt behandlet tidligere slik at det ikke fikk utviklet seg lenge nok til å gi psykose eller at pasienten fikk hjerneskade som følge av epilepsien. Dette gjør at det er veldig interessant og lærerikt å se de samme diagnosene her som i Norge. Måten de går fram på for å gi behandling er også veldig annerledes. Det er mye jeg lærer her som jeg kommer til å ta med meg hjem til Norge og bruke i arbeidet som sykepleier der. Grunnen til at det går så langt før diagnosen stilles og behandlingen starter tenker jeg kommer av at det er for dårlig kunnskap i befolkningen om de ulike sykdommene. Det tar gjerne lang tid før de søker hjelp, enten fordi de ikke forstår hva det er eller at de er redde, og sykdommen får da mulighet til å utvikle seg så mye lenger og det blir vanskeligere å behandle. Helsesystemet her har heller ikke tilgang på samme ressurser som i Norge, noe som kan føre til at pasientene ikke alltid har mulighet til å få den behandlingen som vi ville hatt i Norge. Måten de løser det på her lærer jeg mye av. De er flinke til å bruke de ressursene de har og finner løsninger på problemene de kommer borti. Sammen kan vi som utvekslingsstudenter og de som er utdannet her, finne løsninger som er til det beste for pasienten. En annen ting de er veldig flinke til er å inkludere hele familien når noen blir syke. I Norge kan du, hvis du er over 18, være syk og ingen trenger å få vite om det. Her har de nesten ikke muligheten til det. De fleste her er avhengig av hjelp fra familien når de blir syke. Det kan være en utfordring når så mange er involvert, men det gir også mye støtte for pasienten og kan være utrolig positivt for at pasienten skal bli fortere frisk og komme seg igjennom sykdommen på en bedre måte.
Jeg synes dette er utrolig spennende og kunne sikkert skrevet side opp og side ned om stigma og behandling av sykdom her nede, men det får eventuelt bli en annen gang. Jeg håper virkelig at de neste to dagene i praksis blir like spennende og lærerike som i går! Også satser jeg på at både jeg og PCen er oppe og går igjen for fult, veldig snart!
